tusen ord

Dere tar vare på meg for min visdom. Dere som er mine barn, og mine barns barn. Dere som tygger min mat for meg. Dere som lytter til mine historier. Jeg har kjent mange vintere på kroppen. Jeg kan om skogen og alle dets farer. Og jeg har sett jaktguden med mine egne øyne.

Nå er jeg krokrygget og kort om pusten, men den gangen var jeg ung. Det var før elgen trampet meg på brystet, men etter min førstefødte kom til. Min førstefødte døde av hosten, mens hans make sitter her med oss i natt. Dette sier jeg til dere, dere som er stammens nyeste krigere. Natten tilhører ikke mennesket.

Det var før grålysningen. Jeg hadde trosset klippefolkets tradisjoner og reist tidlig ut. På den tiden var jeg uten make, ung og uansvarlig. Om man bare kom seg skjult frem til vannhullet, oppe ved svartfjellet, så tenkte jeg det skulle være gode muligheter for jakt.

Jeg trodde først det var et annet mennesket jeg så i måneskinnet. Kraftig og mørkere i huden. bærende på et flintspyd, like høyt som teltet vi sitter under. Men da jeg ropte min hilsning, og han snudde seg, forsto jeg hvem jeg stod ovenfor.

Han var malt i rød oker, og hans tenner var spisset som hos en villkatt. Armene og ryggen var dekket i stritt hår, som hos en bjørn. Bortsett fra spydet, bærte han ingenting som tilhører menneskets verden. Jeg hadde begått en grådig feil og han så på meg. I blikket var det værste. Øyne som lyste sultent i mørket, som hos et villdyr. Det var akkurat slik som min bestefar advarte.

Han pekte på meg med spydet sitt og talte på gudespråket. Om jeg ikke forstod ordene, så viste jeg hva min byrde innebar. Det var da jeg skar ut mitt eget øye og sjenket det til han. Like etter svartnet det for meg. Da jeg våknet hadde klippefolket funnet meg og forbundet mine sår. Ved siden av meg, lå ett drept villsvin.

Jeg har sett jaktguden med mine egne øyne. Han gir, og han tar. Jeg gikk aldri mer ut i natten.

Slutt.