sartre | tusen ord

OM ENSOMHET

1. Ensomhet virker som et sammensatt tilstand. Det kan trekkes forskjell mellom den ensomhet som er en positiv, og den som er en negativ opplevelse.

1.1 Terskelen for ensomhetens følelse er individuell. Forskjellige mennesker tilskriver tilstanden ensom til forskjellige stadier.

1.2 I språkspillet, er ensomhet en negativt ladet ord.

2. Fysisk ensomhet som en positiv kan beskrives i en Sartreansk ontologi.

2.1 I positiv ensomhet menes den tilstanden der Væren-for-andre usynliggjøres for bevisstheten. Mennesket eksisterer bare her i skjæringspuntket mellom Væren-for-seg og Væren-i-seg. Altså, mennesket lever bare for seg selv.

2.2 Fysisk ensomhet brytes i møte med den andres blikk. Bevissheten gjør sin egen tilstedeværelse hos andre til fenomen. Dette resulterer i en rullerende maktkamp av skam og selv-hevdelse.

2.2.1 Introduksjonen av Væren-for-andre gir uttrykk for iboende angst. Angsten er mulighetens verden, frykten for fortiden og flykten fra ens egen radikale frihet.

3. Psykisk ensomhet, som en negativ, virker som kombinasjonen av to elementer: Kjedelighet, og frykten for å ikke være god nok.

3.1 Å kjede seg kan beskrives som å miste grep på mulighetens horisonter. Verden virker blass og begrenset, til tross for at realitetens faktisitetene fortsatt kan være uforandret.

3.2 Frykten for å ikke være god nok er bevissthetens egen refleksjon over fortiden. Det er ett uttrykk for Sartreansk Dårlig tro. En tilegner ens egen radikale frihet fortidens betryggende essenser. En tilegner andres, totalt utilgjengelige, bevisstheter ens egne meninger.

3.2.1 Er essensen en negativ, vil dette ha konsekvenser for egen selvkonseptualisering.

3.2.2 Fra dette vil refleksjonene uungåelig omfatte det umulige prosjektet å forstå bevisstheten til en annen væren. Igjen tilegnes visse essenser til en upålitelig platform.

3.3 Negativ ensomhet kan bare brytes ved å bekjempe Dårlig tro. I dette finnes flere fungerende strategier, som alle fører med seg det samme– en erkjenner sin egen radikale frihet.

3.3.1 Dårlig tro negeres ved å erkjenne sin egen frihet innenfor rammene av faktisiteter.

3.3.2 Kierkegaard ville beskrevet bevegelsen som å la bevisstheten erkjenne øyeblikket.

3.3.3 Rent praktisk må bevisstheten tilegnes et tilgjengelig prosjekt som igjen kan tilskrive væren-i-seg en meningsfull kontekst.

4. Ensomhet er et ansvarlig valg. Ro i tankene oppnås hos den som kan leve med sin egen frihet.

Slutt.

June 12, 2014

OM TID

Arbeid stjeler tiden. Når man arbeider fort, går tiden fort.

1. Hva er tid?
1.1 Tid er en inndeling og opptelling av naturlige rytmer. Natt og dag, jordens reise rundt solen, månens faser, og stadig finere justerte tidsenheten.

2. Hvordan oppleves tid?
2.1 Tid er for mennesket skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Fortid og fremtid kommer sammen i øyeblikket som er nåtid. Å tenke på mine fremtidige handlinger, betyr å forholde meg til fortidens faktisiteter.

3. Å beskrive tid som en tidslinje er en nødvendig abstraksjon.

4. Den som arbeider hurtig. Den som kysser en pen jente. Den som er oppspilt og stresset. Den som venter. Alle disse opplever tiden forskjellig. De forholder seg forskjellig til øyeblikkene. Rent mekanisk går tiden, naturlige rytmer, sin vante gang. Det menneskelige sinn står for sin inndelig av tid.
4.1 Det kan tenkes at om vi skulle huske alle øyeblikk i lik detalj, så ville vår fortid blitt overlesset og vanskelig å forholde seg til.
4.2 Vi kan stille forventninger til fremtiden, men vi kan ikke se inn i den. Vi kan bare møte den ansikt til ansikt.

5. På sett og vis er vi alle tidsreisende.

6. Det eneste faktisitet vi kan med sikkerhet vite om fremtiden er at vi skal alle dø. Døden er punktum for vår tidsregning. Det er punktum for bevissheten, forstått som skjæringspunktet mellom fortid og fremtid.
6.1 Nåtiden er begrenset, og derfor verdiful.
6.2 Den som følger øyeblikkene. Den som lar fremtiden være åpen. Den som aksepterer faktisiteten. Den lever ett bedre liv en den som er fanget i fortid, eller fremtid.
6.3 Å være fanget i fortid eller fremtid leder bare til fortvilelse.
6.4 Mennesket er dømt til å stå til ansvar for sin fortid, og sin fremtid. Ingen andre kan ta den byrden. Vi er dømt til frihet.

7. Om du lever hvert øyeblikk, som om du kysset en jente, så er du stadigere i tid. Da lever du.

For mennesket, er tid er bevissthetens marsj gjennom livet.

Slutt.

June 8, 2014

ORD ER HANDLINGER

Wittgenstein skriver at ‘ord er handlinger’, en kort men kraftig bemerkning. Ord som uttales er virkelighetesskapende, og en kroppsligprosess. Bare ved å dele ord, kan vi også dele tanker og ideer.

I Sartres litterære verker finnes liknende poeng. Når en karakter tenker, innlemmes tankene i hermetegn, “”. Mens når rollene uttaler seg, så skrives det rett i teksten. Å lese slik er en tilvenningssak, men det gjør poenget desto klarere: Ord er handlinger.

I den eksistensialistiske leieren, og spesielt ved Sartre, hersker det en tanke om den skrivende intellektuelle. Altså, den som velger yrke som skribent, har ansvar om å formidle, forbedre, og informere. Dette blir godt karakterisert i Sartres eget, nærmest monumentale, skriftlige arbeid, publikasjoner som innbefatter alt fra skuespill til avis artikler. Igjen, ord er handlinger.

Sartre kritiseres ofte for sine politiske allianser. For sine handlinger. I ettertid anses de som uheldige, om ikke direkte skadelig for hans sak. Men la oss bite merke i at Sartre alltid redegjør for sine meninger. For eksempel, selv som del av det kommunistiske partiet, manglet det ikke på motkommentarer. Denne holdningen vinner ikke Sartre mange venner.

I sin mellommenneskelige etikk skildrer Sartre en maktkamp. En kamp som omhandler å bli sett, som den man egentlig er, eller ønsker å være, i den andres øyne. I terminologi fra Martin Buber kan det omtales som Jeg-Det forhold. Den andre blir et objekt, væren-i-seg, for min bevissthet. Veien ut er et Jeg-Det forhold. Den andre erkjennes som et subjekt på lik linje med meg selv.

Sanne Jeg-Du forhold ivaretar begge parters frihet, og rett til å selv-defineres. Det føles ekte, autentisk, om det kan være en flyktig opplevelse– krevende å vedlikeholde.

Men hvordan skal man komme frem til dette stadiet uten ord? Til tross for sine voldsomme språklige arbeid, så utvikle Sartre r aldri noen robust språkfilosofi. Fra Wittgenstein, så er mitt språk grensen for min virkelighet. Om jeg skal kunne ta til meg ditt språk, forstå din posisjon, så må vi dele språk. Den eneste måten å gjøre språk mulig å dele, er ved å handle– med ordene– snakke sammen!

Skal man derfor tilgi Sartres politiske hestehandler? Nei, ikke i den forstand. Men man kan forstå dem. Og ved å forstå Sartre viser en klar og forstandig etisk holdning seg. En pragmatisk holdning, med ønske om å fremme frihet, tanke og ansvar (for handlinger) hos mennesker. Det er ingen dårlig tanke.

Så lenge vi ikke lar ordene være handlinger. Lar språket være et forståelsens redskap. Så er Jeg-Du forhold mellom mennesker umulig. En kan ikke Se det andre mennesket for den det er, ønsker å være, du ser, du ønsker det er, uten å dele verdener.

Ord er handlinger.

tusen ord

Tag: sartre

June 13, 2014