tusen ord

Alle barn bør reise til Amerika. Det er nemlig der den ærverdige Frihetsgudinnen har sitt hjem.

Det er kjent faktum at før byggingen av Frihetsgudinnen, fantes det ingen frihet. Mennesket var pre-determinert og levde uten fri vilje.

Uten fri vilje skulle det ikke være mulig å tenke at du ikke kunne tenke noe annet enn du ikke tenkte akkurat nå. Med andre ord. Uten frihet, ville det være umulig å ikke tenke akkurat det du ikke tenker på om den manglende ikke-fri viljen. Tungt, men totalt logisk.

Vi regner derfor konstruksjonen av Frihetsgudinnen som en av menneskehetens største bragder. En massivt verk kapabel til å forandre fysikkens egne lover.

Pseudofysikere har samarbeidet med paranormale-arkitekter og kommet frem til den overraskende konklusjonen at det finnes en sær-magnetisk kobling mellom nettop Frihetsgudinnen og Eifeltårnet i Paris.

Dette har skapt stor debatt i tverr-vitenskapelige miljøer. Det er kjent at franskmenn stod for begge byggverk. Hvordan og hvorfor, Frihetsgudinnen må stå akkurat der den står, for å forsikre vår felles frihet, er herved ukjent.

Kanskje det ligger en sannhet i den kobberdekte fasaden til Eifeltårnet som resonnerer med den kronebærende på andre siden av sjøen. Det er umiddelbart klart for oss at amerikanerne har nyttet seg godt av denne friheten, våres gudinne, stråler ut fra seg.

Det er allmenn akseptert at amerikanerne er friere, mer individualistiske, enn andre folkeslag. Det har underkastet seg gudinnen, og hun har skjenket dem sine goder.

Kosmologer ar forundret seg dypt over det paradokset at Frihetsgudinnen ble bygget i det hele tatt. Om vi i tiden før konstruksjonen var uten fri vilje, hvilket motiverende kraft stod til årsak for denne konstruksjonen? Er det noe som ligger teleologisk tilrettet i menneskeheten?

Marginale arkeologiske teoretikere har påpekt en liknende resonnerende kraft mellom de egyptiske pyramidene, spesielt ved Giza, og, den nå falne, bronsjekolossen av Rhodos. Begge vidkjente under i den antikke verden. Tilfeldighet? Jeg lar leseren bestemme det selv.

Men fra dette kommer en livsfarlig konklusjon. La oss nå ikke glemme at grekernes mesterkonstruksjon også led ødeleggelse og tap. Om det er en kraft i menneske som peker og arbeider mot frihet, later det til å være en kraft som motarbeider det samme.

Vil Frihetsgudinnen også måtte falle? Send din dine barn til Amerika! Vår tro, dedikasjon, og totale underkastelse til hennes frihetsstråler vil sikre fremtiden.

Vern frihet, fri vilje; for alle, for alltid.

slutt.

Følgende tekst ble funnet transkribert på ett stykke primitivt ferrokret. Språket og radioaktive målinger daterer archao-teksten til sent i oljealderen, rett rundt 2020. Venligst videreformidle til Universitetet ved roten av Olympus Mons.

Ærevære deg Paracetamol . For du tar våre smerter og gjør dem dine.

Fordi du O Paracetamol bærer våre smerter for oss, og for det tilber vi deg.

Du kom til oss, som en reisende, i en båt av papir. Lite trodde vi at en slik firkantet fartøy skulle kunne bære vår nye guddom.

Du kom til oss, pakket i plast og metall. Lite trodde vi at en slik forkledning skulle romme vår nye guddom.

Kom til oss. Vi tror og vi føler i sinnet. Vis oss din nåde. Sjenk oss din frelse, O Paracetamol.

Kom til oss i guddommelige kvantitet. Virk dine mirakler på oss. For vi troende er mange. Og vi er trengende, O Paracetamol.

Kom til oss!
Slutt

Først var ordet, sier elefantene. Ordet som ble hvisket fra snabel til snabel. Fra store ører til store ordet. Så lenge elefant flokken er i vandring, er ordet levende.

Elefanten, den grå kjempen som bare husker og husker. Ordene marsjerer sammen med flokken i taktfast rytme, fra den ene siden av skaperverket til den andre. Fra den ene tankefulle kjempen, til den andre.

Elefanten, dyret med ører som kan høre. selv det minste hvisk på Savannen. Var der noen sinne et spørsmål om det bud de bærer?

Elefanten. De søker flokkens beskyttelse. som budbringere og voktere, må de holde samen. Store er de. Få fiender har de. Og med horn og sinne beskytter de seg. For ordet må ut på reisen.

Men det finnes en frykt. Og det er den uungåelige tanken på elefantens mytiske gravplass. Kirkegården der de alle skal ende.

Hva vil så skje når den siste elefanten forlater skaperverket. Den siste som hvisker ordet fra sin lange snabel, men der det ikke er noen ører som kan høre?

I det siste sukket fra den siste snabel dør kanskje ordet. Og da er det ferdig.

Slutt.