tusen ord

Hvor godt det er å sitte her i sola på kafe å skrive. Jeg har maccen foran meg, en god kopp kaffe, og brillen på min nese.

Jeg lener meg tilbake: “Lurer på hva de rundt meg tror? Kanskje de ser skribenten, her han sitter mer hendene på tastaturet. Alvorlig tankefullt mine. Filoosofisk. Prektig. De tenker nok, ‘la oss ikke avbryte han som sitter der å tenker såppas dypt.’ “

Nå frem, med hende på tastaturet. “Åpningssetningen er alt. La den være god, la den bare flomme ut.Uten åpning, ingen mesterverk. La oss nå se: ‘Det er ikke slik at en ikke kan mangle brukbare indikasjoner på ikke-væren i fenomenenes verden.’”

Jeg smiler på lurt og nikker til meg selv. “Der ja, nå snakker vi filosofisk materiale. Å være eller ikke-være. Blir det dypere enn det? Kanskje jeg kan få inn et Shakespeare sitat også, som en slags metafor… eller er det anafor? allegori? Jeg googler senere. Bare press på. “

.: (En stund senere.)

Jeg lener meg tilbake i stolen å kikker veiende mot skjermen, men lar øynene kikke over. “Det er så mye en kan lære av å sitte på kafe. Se på folkene. Tolke deres indre jeg. Det er på kafe at mennesket viser seg fra sin ekte side. “

Tar en slurk av kaffen. Den har blitt kald. “Kanskje jeg skulle bestilt en ny? Nei nei, ingen vits å avbryte servitøren, dessuten så, vel jeg har jo betalt for denne koppen. Drikkes må den. “

.:

Nå med brillene i hånden. “Slik skulle jeg ha pekt med brillene under intervjuet. Journalisten ville vite hvordan en kan gjøre slike dype tanker. . Med brillene kunne jeg ha gestikulert til de som sitter lyttende, og sagt: ‘bare ved å observere menneskelig natur på en sosial og offentlig arena– derfra lot jeg det rasjonelle delen av analysen bære frem til de nødvendige konklusjonene. ‘“

Jeg peker mot solen med brillene. “Og skulle fortsatt, ‘I dette ligger min iboende etikk. En tanke om autentisk, selvbestemt, og asvarlig liv. En skapende og individuell vilje.’ journalisten ville skrevet iherdig, hun er pen, med franskt utseende, og så–”

Plutselig er servitøren der.
~ Kan jeg hjelpe deg?
Jeg må svare, det blir litt langtrukket.
~ Ehm, ja, du kan komme med en pils er du snill.
Servitøren nikker og forsvinner. “Øl? Jeg fikk panikk. Skulle sagt et glass vin, eller kanskje en ny kopp kaffe. Tro om jeg kan ombestemme meg? Men så har pilsen allerede blitt tappet da.”
Jeg kikker på bordene rundt meg, møter såvidt blikket til en som sitter i samtale på et annet bord. Vi kikker begge vekk.
~Hva slags forfatter drikker vel Øl? “Sa jeg det høyt? Jeg gjør det! Jeg ber servitøren komme med et glass vin istedetfor.”

Servitøren kommer tilbake med pilsen.
~Jeg bare lager regning på på bordet.
~ Ja, takk.

.:

Sola varmer. Maccen varsler 50% strøm. Jeg sitter å ser på alle folkene som går forbi på gaten. Alle utebordene i kafeen er nå i bruk. “Se på alle disse menneskene som svirrer forbi, på veil til og fra i sine travle liv. Skal lure på om de noen gang setter seg ned å bare tenker på hva de gjør. Om de tar kontroll over sine liv, utfører sine planer ambisjoner.”

Ølglasset er ryddet vekk, og den halvfulle kaffekoppen er for lengst besk. “Å sitte på kafe å skrive er det beste. Man lar øynene danse over folket rundt seg, suger til seg inspirasjon og viktige observasjoner– jeg forstår virkelig hvorfor Jean, Simone og Albert brukte så mye tid på slike steder.”

Jeg skriver faktisk litt, før jeg hvisker det ut.

.:

Brillene er tatt av, og ligger på bordet. Servitøren rydder det ene bordet ved siden av.. “Hvem er det jeg lurer? Servitøren gikk forbi i sted og kikket på skjermen. Jeg har knapt skrevet et par setninger.”

Jeg er sliten, og litt sulten. . “Tror vel bare jeg er en eller annen pseudo-intellekt, en wannabe, som sitter her med briller-” Jeg tar de på “-og en dyr mac å jobbe med. Jeg må gå, før jeg dummer meg mer ut.“

Servitøren kommer til bordet og tar kaffekoppen.
~ Jeg tar denne her. Skal det være noe mer?
~ Eh, jeg tar en pils. Nei, vent, gjør det til ett glass husets rødvin. Og regninga er du snill.
Servitøren nikker, smiler og forsvinner.

“Ja, ja.”
Slutt.