tusen ord

Det er bare å sette en fot foran den andre. Hvert skritt bringer meg nærmere målet. Kroppen verker og sulten gnager, men jeg må videre. Det står om livet.

Jeg var trell ved en går. Nå er jeg den eneste overlevende. I hvertfall som jeg så. Fienden kom i nattens mørket; omringet gården før de gjorde ild. At jeg skulle være ute akkurat da. At de ikke skulle se meg, tror jeg. At alt skulle virke slik at det er meg, og ingen andre, som må bære den tunge beskjeden nord, og hurtig, det står om livet.

Derfor går jeg her, med verkende kropp og gnagende sult. Innover, dypere inn i landet, for å gjøre min plikt. Plikt, den stikkende smerten i hjerte forteller meg at alle mine er døde, at om jeg kunne velge ville jeg bare ligget her i skogen å dø. Alene.

Helt alene er jeg ikke. Jeg flyktet inn i skogen, mot fjellene, for å ta den tryggeste, ensomme, veien. Der ute i mørket hører jeg dyr, jeg ser fugler, og vet at de ser meg. Det er godt jeg har spydet mitt meg meg, nok en gave fra de døde.

For hvert skritt jeg tar, kjenner jeg vekten av valgene mine. Seidmannen snakker som om skjebnen er forutbestemt. Men om mitt liv står risset i runer noen sted, så er det i hvertfall ikke leses av meg. Det skulle g en trygghet å vite at alt er bestemt, men for meg tårner hvert skritt seg som et farlig valg, et valg om livet.

Det virker som gudene elsker best, den som hjelper seg selv. Men hvordan skal jeg vite at jeg handler godt? At jeg følger min vei? ‘Her er det bare meg, dyrene, og spydet mitt som rår.

Kroppen verker og sulten gnager. Jeg kommer til en elv. Skal jeg krysse den, eller følge den? Jeg følger den, så har jeg vann å drikke. Om det var det riktige steget vet jeg ikke.

Natten ulmer i horisonten. Månen er fremme. Hjertet banker vilt i brystet. Det er som om jeg vil legge en klam hånd over det, men det vil bare presse seg fri. her i skogen jager bjørn, og det finnes ulveflokker. Jeg er alene, mitt spyd som eneste hjelp. Skulle de komme over meg i natten, om jeg skulle klare å sove…

Er det virkelig min skjebne å dø som måltid til et rovdyr? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Mørket. Kroppen verker og sulten gnager. Ikke er jeg spist eller har jeg spist. Litt vann får jeg drukket, men glir på en stein. Skraper opp leggen så det pipler frem litt blod. Trærne er så store, steinene er så harde, elven renner så stritt. Selv det minste uhell er nok til å drepe et ensomt menneske. Knekker jeg fote, vil jeg aldri kunne gjøre min plikt, jeg vil aldri kunne beskytte meg med spyd, jeg måtte bare lagt meg ned her for å dø.

Er det virkelig min skjebne å dø av et tilfeldig uhell i skogen? Alene, og glemt av alle mennesker? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Det er kaldt nå, i natten. Jeg syns jeg hørte ulver i det fjerne. Ild, ild er utenkelig. For om jeg frykter rovdyr og uhell, så er det som intet mot det farligste rovdyr av de alle, andre mennesker. Jeg vet ikke om noen så meg, om jeg blir jaget på av de som brant ned gården. Bare mennesker og guder skaper ild. Om det skulle komme noen, så vet jeg ikke om de er frender eller fiender. Om jeg deler min historie, vil de da slå meg ihjel, eller hjelpe meg? Jeg sovner frysende.

Det er morgen nå. Tapet av mitt forrige liv stikker fortsatt i brystet. Eller er det bare sulten? Nå i morgensolen ser jeg det store valgene klarere. Jeg har en plikt, men jeg er også en ung frisk mann. Før var jeg trell ved en gård, om jeg følger stien nordover, så er det tilbake til den tilværelsen. Jeg kan trø av stien. Jeg kan leve her i skogen, alene, meg og spydet, og så hjelpe meg selv.

Kroppen verker og sulten gnager. Men gudene elsker den som hjelper seg selv.

Slutt

I det kalde nord ligger et land dekket av is. Is og fjell, adskilt fra resten av verden ved iskald hav. Langst kysten lever sel og i havet yrer det av fisk, men farlige rovdyr gjør også sitt hjem i isødet. Dra nordover til du finner øya med det store fjellet. Følg en tynn fjord inn i ett lunt sund,  fra roten av fjellet kutter en tynn røykstrimmel mot himmelen, som markerer hjem.

Hjem er en bunkers i armert betong. Når en kommer nærmere forstår man hvor stor den er. Høyere en ti mann, og på lengde med de største langskip. Rundt bunkeren høres menneskers snakk og hundeglam. Telt, småbåter og reinsdyr, krydrer plassen foran betongklossen. Dette er Hvelvbyen, som styres av Vokteren og hans familie.

I det høyeste punktet av bunkeren får man utsikt over hele fjorden. Fra ett tynt lite vindu blåser en kald trekk inn i det ellers varme utkikksposten. Omringet av reinsdyrspels og stålesker, sitter en eldre mann og en liten jente ovenfor hverandre. Her inne er det så varmt at man ikke trenger votter på.

Mannen er far. Han har et værbitt og furet ansikt, men med glimtende lure øyne. Som alle andre her går han kledd i dyreskinn, men ulikt dem bærer han en halvmåneformet messingskilt rundt halsen– Vokterens merke.

Datteren er ung, bare elve vintre gammel. Fra en lun selskinnshette titter et friskt fjes frem sammen med en ulydig blond hårlokk. Når hun smiler har hun hull mellom fortenna.

Med forklarende stemme sier mannen, “Husk nå kjære Aurora Voktersdotter, du er mitt eldste barn, så en gang, når jeg ikke er mer, så blir Hvelvbyen og ikke minst Hvelvet ditt ansvar.”

“Og da får jeg voktermerket og nøkkelen du har under anorakken, ikkesant?”

“Ja det får du. Men så kreves det to personer for å åpne hvelvet, to nøkler. Den ene rundt halsen, og den andre er skjult på det hemmelige stedet.” Far drar seg tankefult i skjegget før han fortsetter, “så en mann å stole på vil du trenge om den tid kommer.”

“Er det sant som de sier, om alle skattene som er inne i hvelvet pappa?”

“En vokter får ikke åpne hvelvet uten den riktige tillatelsen. Aldri har jeg satt min for innenfor hvelvet, hverken meg, min far, eller hans far gjorde det. På min ære.”

Far leker med en patron i hånden, lar den gli gjennom fingrende i den gode hånda, den med alle fingerene. Så sier han, “Men far sa, og dette har han fra sin far igjen, at hvelvet er egget som skal gjøre verden grønn igjen. Når hvelvet åpnes, vil alle krigens sår gro– vi voktere venter bare på ordrene.”

Aurora får et litt skuffet uttrykk: “Tror du jeg noen gang får åpnet det?”

“Vel, det kommer jo ann på kongen,” sier faren med et smil. “Når vi får meldingen, skrevet i blekk og papir, og signert av kongen, først da skal hvelvet åpnes.” Og nå med alvorlig mine, “det er derfor det er så viktig at du øver deg på å lese.”

Far kaster patronhylsen i fanget til Aurora. “Kan du lese den?”, sier han.

Aurora holder hylsen opp mot lyset fra vinduet, “Nnn, NATO Syv punktum seks-to, står det her.”

“Godt”

“Men pappa, hva betyr egentlig NATO?”

“NATO, er kraften som beskytter oss. Det er fra NATO hvelvet ble vernet av dødsrakettene. Og det er fra NATO vi voktere får våre våpen,” han klapper på geværet han har i fanget, “NATO er kilden til alle gavene vi har fått– selv de som ikke lenger fungerer, som skuter-trekkeren og radio-stemmen. Alt dette fra NATO”

“Tror du NATO ser oss nå?” sier Aurora forundret.

“Ja, NATO holder fortsatt sin beskyttende hånd over oss. Det vet vi, fordi vi fortsatt har mat å spise og er trygge her i byen. Så lenge vi gjør vår plikt, kan vi stole på at NATO gjør sin.” Han kikker tankefult ut vinduet, “Min far sa alltid at NATO hadde øyne i himmelen. Alt kan sees fra oven.”

Far og datter blir sittende i stillheten en stund. De smiler til hverandre. Så sprekker det ut av Aurora, “Men pappa, hva heter egentlig kongen?”

“Som du kan spørre min datter!”, ler far.

“Jammen, jeg må jo vite hvem som skal signere orderen for å åpne hvelvet! Ellers kunne jo en hvilken som helst tufs kommet med penn og papir”

“Det må du ha fra din mor,” sier far, “men Kongen heter altså Hans Majestet.”

Aurora gjeiper til far, men han har øyne for noe helt annet. Far reiser seg og går bort til vinduet. Han griper etter kikkerten, også den en gave fra NATO, og fører dem opp til øynene. Han sier nå mellom innbitte tenner, “Langbåter!– Aurora, løp å advare de andre. Det kan være tyver.”

“Men men…kanskje det er kongen?”

“Nå! med en gang Aurora.”

Alvoret er her.

Slutt