tusen ord

De står, de tretten stolte, samlet i all sin krigerske prakt. Lansene deres er spisse. Rustningene deres dekket av våpenskjold. De står samlet om en leder, haukeherren.

Haukeherren rir den kraftigste hauken blant alvene. Han bærer gullfjæren for mot og bragder i strid. Han er vokter over skogen. Og han alene svarer bare direkte til alvekongen. Han taler til sine tretten knekter:

“Edle haukeriddere, lytt til meg! Vi står samlet her på denne gren, skuende ut over alveriket, som vi er edsvorne til å vokte over.

Vi alene behersker himmelen. Med lanse og klo, ære og mot, beskytter vi vårt folk.

Vi er omringet av fiender. Ved roten av treet, blant gnagerne på bakken, lever musefolket. Et usselt folkeslag; dekket i gjørme og avfall.

Selv om deres kropper likner på våre egne. Og selv om det kan se ut som de snakker sammen. Så er de ikke som oss. De er lavere i kroppen og brune i huden. Hvor vi bærer utmerkede rustninger av eikebark og gran, bærer de fillete lendekleder og musepelser.

Bli ikke lurt av at det ser ut som de snakker sammen. Når deres tunger taler er det bare en samling grynt, hvin, og pip– ikke som oss som taler det høyverdige alvespråket!

Nei, ved hans venner skal du kjenne fienden. Lavfolket står sammen med usle gnagere, som mus og andre skadedyr– knapt nok ærværdig føde for våre sultne falker.

De er misunnelige på våre vinger. De ser vår prakt og vår vakre by med tyvens øyne. De hater oss!”

Den samlede troppen svarer med høyt bifall. Haukeherren fortsetter med alvorlig mine:

“Det er derfor mine venner, det er med tungt hjerte jeg må stå som budbringer av følgende melding: alveprinsen har frasagt seg tronen.”

Stillhet. Bare bladene som knitrer i vinden kan høres. Haukeherren møter blikket til hver og en av sine knekter før han fortsetter:
“Dette fra alvekongens munn direkte, hans sønn er å anse som forræder, spurv og niding. Ved løgn forlot han palasset i går kveld. Han er fra nå av som arveløs å regne.”

Forskrekket summing blant troppen.

“Men vi vet hvor han oppholder seg. Nemlig blant musefolket! Og hva verre er så tok nidingen med seg sin hauk”

Vreden blant de tretten er total. De gir fra seg krigerens haukehyl og hamrer krigslansen taktfast mot grenen. Haukeherren gir tegn til væpnerne som står klar med sal og skjold.

“Vi har svoret en ed å beskytte vårt folk, vårt rike, og vår livsstil. Grip så lanser og hjelm modige haukeriddere. Vi flyr i strid!”

Slutt.