tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

Tag: angst

June 13, 2014

OM ENSOMHET

1. Ensomhet virker som et sammensatt tilstand. Det kan trekkes forskjell mellom den ensomhet som er en positiv, og den som er en negativ opplevelse.

1.1 Terskelen for ensomhetens følelse er individuell. Forskjellige mennesker tilskriver tilstanden ensom til forskjellige stadier.

1.2 I språkspillet, er ensomhet en negativt ladet ord.

2. Fysisk ensomhet som en positiv kan beskrives i en Sartreansk ontologi.

2.1 I positiv ensomhet menes den tilstanden der Væren-for-andre usynliggjøres for bevisstheten. Mennesket eksisterer bare her i skjæringspuntket mellom Væren-for-seg og Væren-i-seg. Altså, mennesket lever bare for seg selv.

2.2 Fysisk ensomhet brytes i møte med den andres blikk. Bevissheten gjør sin egen tilstedeværelse hos andre til fenomen. Dette resulterer i en rullerende maktkamp av skam og selv-hevdelse.

2.2.1 Introduksjonen av Væren-for-andre gir uttrykk for iboende angst. Angsten er mulighetens verden, frykten for fortiden og flykten fra ens egen radikale frihet.

3. Psykisk ensomhet, som en negativ, virker som kombinasjonen av to elementer: Kjedelighet, og frykten for å ikke være god nok.

3.1 Å kjede seg kan beskrives som å miste grep på mulighetens horisonter. Verden virker blass og begrenset, til tross for at realitetens faktisitetene fortsatt kan være uforandret.

3.2 Frykten for å ikke være god nok er bevissthetens egen refleksjon over fortiden. Det er ett uttrykk for Sartreansk Dårlig tro. En tilegner ens egen radikale frihet fortidens betryggende essenser. En tilegner andres, totalt utilgjengelige, bevisstheter ens egne meninger.

3.2.1 Er essensen en negativ, vil dette ha konsekvenser for egen selvkonseptualisering.

3.2.2 Fra dette vil refleksjonene uungåelig omfatte det umulige prosjektet å forstå bevisstheten til en annen væren. Igjen tilegnes visse essenser til en upålitelig platform.

3.3 Negativ ensomhet kan bare brytes ved å bekjempe Dårlig tro. I dette finnes flere fungerende strategier, som alle fører med seg det samme– en erkjenner sin egen radikale frihet.

3.3.1 Dårlig tro negeres ved å erkjenne sin egen frihet innenfor rammene av faktisiteter.

3.3.2 Kierkegaard ville beskrevet bevegelsen som å la bevisstheten erkjenne øyeblikket.

3.3.3 Rent praktisk må bevisstheten tilegnes et tilgjengelig prosjekt som igjen kan tilskrive væren-i-seg en meningsfull kontekst.

4. Ensomhet er et ansvarlig valg. Ro i tankene oppnås hos den som kan leve med sin egen frihet.

Slutt.

Leave a comment
June 13, 2014

ENSOMHET (2)

Tekoppet varmer godt i henda. Det er kveld og jeg sitter alene i sofaen på den vesle hybelen min. Utenfor hører jeg skrik og skral fra unge mennesker på vei til fest og bar.

Teen er min favoritt, Black Currant. Det er ikke så mange som liker den teen, men den syns jeg er god.

På bordet foran meg ligger boka jeg prøver og lese, og mobiltelefonen. Jeg tror den burde lades. Men, så, er det egentlig noe vits? Jeg har ingen avtaler, ingen kommer til å ringe. Det virker poengløst å strekkke seg etter laderkabelen under sofaen.

Æsj, hvorfor liker jeg ikke TV-serier. Da kunne jeg bare switchet på Netflix og funnet noe å kikke på. Det hadde dessuten vært mye enkelre å snakke med andre. PCen ligger i skoleveska. Der har den vært siden skoleavsluttningen. Men så må jeg reise meg, dessuten finner jeg sikkert ikke noe der uansett.

Jeg kikker mot vinduet. Reiser meg allikevel. Kikker ned mot gata. Det er lyst lenge nå på sommertiden.

“Kanskje jeg skal ringe Einar?”, sier jeg ut i det tomme rommet. Men tar meg i det. Han jobber, eller er opptatt, og uansett bor han litt utenfor byen. Det er sikkert ikke noe vits.

Fra vinduet kikker jeg tilbake mot sofaen. Kanskje jeg bare skulle legge meg å sove. Det er like greit det.

Det er en bil som bråker utenfor. Noe dunkende musikk fra et anlegg. Vet de ikke at folk sover på denne tida? Fra her jeg står kan jeg se bilen. Bilen er sort. Sjåføren er en ung gutt. Pasasjerdøra er åpen og ei jente, sikkert kjøresten, står å prater i mobilen. Hun må rope for å bli hørt over musikken.

Vent, er jeg nå blitt en sånn sær gammel tante som kikker ut på folk fra mellom gardinene? Det blir uutholdelig å stå i vinduet. Jeg setter meg i sofaen i det musikken fra bilen blir skrudd av.

Tekoppen er kjøligere nå. Jeg tar en slurk. Med sukker en er god selv om den er litt kald.

“Jeg tror jeg lager litt mer te,” sier jeg, men blir sittende. Ordene som uttales helt mutterst alene i dette rommet forsterker tommheten.

Det er ingen der. I kveld har jeg ingen å ringe. Er det meg det er noe galt med? Er det noe jeg gjør, som alle syns er teit?

Alt jeg egentlig vil, er å ha noen å snakke med.

Slutt.

Leave a comment
June 12, 2014

SVARET SOM ALDRI KOMMER

Noe av det verste i livet er å sitte å vente på meldinger. Facebook, telefon, snapchat, eller hva enn som skulle være der.

Jeg burde presisere, det er bare skummelt når man sender til noen en ikke kjenner helt. Hvorfor er det slik?

Å sende en melding til en ukjent flørter med fremtidens ukjente natur. Det foreligger en usikkerhet om hva responsen kan komme til å være, samtidig som man vil føle svaret– eller mangelen å et svar, direkte på kroppen. Det kan føles som en kvalme, eller en svimmelhet. .

Å ikke få et svar blir som om noen definerer hvem du er. Å få et svar kan være like ille. Sitt eget selvbilde er en skjør struktur.

Samtidig hersker det en attraksjon, attrå, i behovet å kommunisere ut. Følelsen er en av spenning og usikekrhet, med en gnist av håp. Når man sender meldinger noe sted, så har man et ønske, eller forestilling om hva det ønskede responsen skulle være.

Persepsjonen av tid stopper. Hvert øyeblikk virker langsomt. En vet rasjonelt at vår tidsregning marsjerer uungåelig, men følelsen av bevegelse stopper. Hvert øyeblikk hales ut til det smertefulle.

Etter å ha trykket send. Når man sitter å venter på svar, så er det samme som skjer. En føler på sin eget selvbilde, en føler på sin egen frihet, til å gjøre ville/vanskelige/virkelige ting. Og i alle tilfeller er det et uttrykk for angst.

Angst er frykten for sin egen frihet. Angst er frykten for å få sitt autonome jeg stjålet av en annen.

Angst er i seg selv ikke en ille følelse. I angsten bekreftes muligheten i å velge. I angsten bekreftes sin egen virkelighet i andres verden. Å føle noe angst er en del av det å være menneske.

Føl på angsten, for det den er verd.

Slutt.

Leave a comment
June 4, 2014

DET ER IKKE NOK VANN

En liten trebåt flyter på ett dypt hav. Det er to stykker ombord som ser at båten sakte men sikkert fylles med vann.

Først var det bare noen dråper. Snart flommer det inn fra en diger sprekk.

Den ene ser til den andre og skriker, ‘har du en øse? Noe å tette hullet med? Vi kommer til å synke og dø her ute– langt til havs’

Den andre svarer med begeistring, ‘Nei nei, ta heller fatt i åren. Om vi gjør vårt beste skal vi komme enda lengre ut i sjøen.’

Når han ser den førstes uforstående blikk fortsettes forklaringen, ‘Der er nemlig vannet desto dypere, sjøen desto saltere, og landet desto lengre unna.’

‘Men er du gal? Vi kommer jo til å drukne her ute på sjøen om det fortsetter slik. For langt er det til å svømme til land, og dessuten er vannet kaldt.’

‘Dø? Hva snakker du om? Det er jo bare litt vann. Ingen tar skade av en liten dukkert. Lytt nå til meg, grip en åre, så ror vi. Båten er for stor til at jeg kan håndtere den alene.’

‘Dette er ingen lek! Det er livet det er snakk om. Jommen er jeg vanntett, men ikke jeg er ingen fisk som kan svømme i dette havet. Vi må få vannet ut av båten og kommet oss i land.’ Og med de ordene kaster den første seg ned i bunden av trebåten og forsøker febrilsk å skufle vann over ripa med henda.’

Den andre blir stille og ser en stund på arbeidet. Morkne treplater har måtte gi etter for alder. Det er nå flere sprekker i båten.

Fra bunnen av båten, ‘Skal du ikke hjelpe meg?’

‘Du ville jo ikke hjelpe meg.’

Nå må den første reise seg opp og snu seg. Den andre står å holder sin åre veiende i hendene.

‘Det er jo noe helt annet. Du foreslår selvmord. Jeg vil ikke dø. Jeg har ansvar der hjemme. Og om jeg kommer hjem uten fisk, så har jeg i det minste kommet hjem.’

‘Sier hvem?’

‘JEG GJØR DET,’ roper den første og kaster seg mot den andre. Som svar, med ett heftig slag fra åren, blir den første slått i bakken.  Han blør kraftig fra tinningen. I bunnen av båten, blandes blod med det salte sjøvannet.

Nærmest lettet kaster den andre fra seg åren sin og sier, ‘Jeg tror jeg går av her. Her er det ikke hav nok for oss begge,’ også trer han over ripa og forsvinner i ned i det salte dypet.

Slutt.

Leave a comment
June 4, 2014

REPTILMENNESKENE

Det er en frykt som sitter dypest inne i den menneskelige samvittighet. Den ligger der å lurer.Stille og forsiktig snor den seg inn i hjertet av opplevelsen.

Det finnes mennesker som ikke er mennesker. Det er nemlig de som er reptiler. Kalde, glatte, følelsesløse– de har øyner som sjeldent blinker og gift i munden.

Reptilmenneskene har fulgt oss siden begynnelsen. Da det første mennesket sa ‘her vil jeg bygge en by,’ var det reptilmennesker blandt oss. Med sultent blikk tok de plass i hjem og hage.

Det er kaldblodige, gjør døsige planer som venter seg gjennom århundrene. Når tiden er inne skal de slå til.

Skal du være redd? Det burde du. Fordi det er ikke lett å gjennomskue forkledningen. Det kan være noen du kjenner, noen du går forbi på gata, eller en ved arbeidsplass og skole; reptilmenneskene er mestere til å forkle seg.

Som krokodiller er de glupske og slu.
Som slanger er de tålmodige og nådeløse.

Som salamanderen kan de gjennopstå fra de døde. Og blir de oppdaget kaster de halen, og forsvinner i opptøyet. De kommer snart tilbake med en ny hale. en ny forkledning. En ny vinkel.

Slik er reptilmenneskene. Ta deg selv i vare.

Slutt.

Leave a comment