tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

Category: Fiksjon

TI TUSEN ORD

For å avslutte på noe annet enn ensomhet og angst. Løst etter Irish Drinking Song.

1.
Nå er bloggen ferdig
Den ble ganske lang
Jeg har skrevet mye
det ender i en sang

Ikke alt er like godt
Det gjør ingen ting
Nobelprisen, den får vente
jeg linker rundt-om-kring!

2.
Ti tusen ord ble skrevet her
og temaene var mange
små-prosa og tankestrøm
noen poster de ble lange

Syns jeg det var verdt sin tid
det syntes jeg virkelig
Men en pause, det blir godt.
Jeg skal ut på drikke-sti!

3.
Dette er det tredje vers
Det er ikke meget mer å si.
men om jeg tenker om
så får jeg tunga mi på gli.

Jeg er verken deprimert,
ensom eller trist
Derimot er det beste,
nei, det sparer jeg til sist!

4.
Å skrive det er sunt og godt
det er noe alle trenger.
Den som øver seg blir god
Han skriver mer og lenger.

Nå har jeg sprettet seiers øl
det burde du og gjøre
ølla smaker himelsk friskt
nå skal jeg ut på kjøre!

slutt

ENSOMHET (2)

Tekoppet varmer godt i henda. Det er kveld og jeg sitter alene i sofaen på den vesle hybelen min. Utenfor hører jeg skrik og skral fra unge mennesker på vei til fest og bar.

Teen er min favoritt, Black Currant. Det er ikke så mange som liker den teen, men den syns jeg er god.

På bordet foran meg ligger boka jeg prøver og lese, og mobiltelefonen. Jeg tror den burde lades. Men, så, er det egentlig noe vits? Jeg har ingen avtaler, ingen kommer til å ringe. Det virker poengløst å strekkke seg etter laderkabelen under sofaen.

Æsj, hvorfor liker jeg ikke TV-serier. Da kunne jeg bare switchet på Netflix og funnet noe å kikke på. Det hadde dessuten vært mye enkelre å snakke med andre. PCen ligger i skoleveska. Der har den vært siden skoleavsluttningen. Men så må jeg reise meg, dessuten finner jeg sikkert ikke noe der uansett.

Jeg kikker mot vinduet. Reiser meg allikevel. Kikker ned mot gata. Det er lyst lenge nå på sommertiden.

“Kanskje jeg skal ringe Einar?”, sier jeg ut i det tomme rommet. Men tar meg i det. Han jobber, eller er opptatt, og uansett bor han litt utenfor byen. Det er sikkert ikke noe vits.

Fra vinduet kikker jeg tilbake mot sofaen. Kanskje jeg bare skulle legge meg å sove. Det er like greit det.

Det er en bil som bråker utenfor. Noe dunkende musikk fra et anlegg. Vet de ikke at folk sover på denne tida? Fra her jeg står kan jeg se bilen. Bilen er sort. Sjåføren er en ung gutt. Pasasjerdøra er åpen og ei jente, sikkert kjøresten, står å prater i mobilen. Hun må rope for å bli hørt over musikken.

Vent, er jeg nå blitt en sånn sær gammel tante som kikker ut på folk fra mellom gardinene? Det blir uutholdelig å stå i vinduet. Jeg setter meg i sofaen i det musikken fra bilen blir skrudd av.

Tekoppen er kjøligere nå. Jeg tar en slurk. Med sukker en er god selv om den er litt kald.

“Jeg tror jeg lager litt mer te,” sier jeg, men blir sittende. Ordene som uttales helt mutterst alene i dette rommet forsterker tommheten.

Det er ingen der. I kveld har jeg ingen å ringe. Er det meg det er noe galt med? Er det noe jeg gjør, som alle syns er teit?

Alt jeg egentlig vil, er å ha noen å snakke med.

Slutt.

ENSOMHET (1)

En flott sommerdag i juni valgte jeg å gå hjem fra jobben. Det er et lite stykke, men grusveien gjennom Årsmal-parken er så fin på kvelden.

Med lærveska til laptoppen trør jeg ned gamle minners vei.

Jeg går å kikker på øyenstikkerne som leker nede ved vannet. Hvorfor heter de det egentlig? Sikkert fordi det ser så grimme ut. Ubudent kommer tanker fra jobben tilbake igjen, lurer på om jeg skulle svart anderledes på telefon-intervjuet– nåvel, det er i fortiden. Det som er gjort forblir gjort.

Halveis gjennom parken går jeg forbi brygga vi pleide hoppe fra når vi var barn. Jeg klarer ikke motstå fristelsen, jeg må ned på den. Å kjenne på vannet. Gammel, laget av tre og sement, den må være bygget på 50-tallet en gang. Den har stått her lenge, men er fortsatt like god.

Her er vannet dypere, det gikk ann å hoppe. Bjarte het han, han som jeg bodde ved siden av. Vi badet nesten daglig, det er jeg sikker på. Jeg legger veska fra meg og bøyer meg ned på kne. Hånden skal akkurat røre vannflaten når jeg hører skritt.

I fra motsatt retning, den taktfaste rytmen til en turgåer.

Her står jeg på brygga, dresssko og dressbukse, men i det minste uten slips. Nå kjenner jeg skjorta som sitter svett mot ryggen.

Med avmålte bevegelser rekker jeg hånden ned mot det blanke vannet. Det er kjølig, men ikke kaldere enn at en skulle kunne bade. Jeg vet at om jeg snur meg, så vil jeg kunne se den som kommer i øynene.

Hva ser vel den personen? En godt voksen mann, snart 34, som står på brygga med hånden i vannet. Jeg bestemmer meg for at det ikke er noe rart med det.

Tankene om barndommen er borte. Jeg tar på meg et smil og reiser meg. Merker jeg står litt rakere i ryggen, litt mer professjonelt– sprek er jeg, det vet jeg. Så snur jeg meg rundt, liksom litt tilfeldig, som om jeg ikke hørte det var andre her.

Lar blikket gli over den personen. Turgåer, mann, kanskje 40, joggesko, rød vindtett sportsjakke, sorte tights. Blikkene våre møtes, bare for et øyebklikk. Jeg gir et nikk, og så er det forbi.

Jeg plukker opp lærveska, og går opp til stien igjen. Plukker viljeløst opp mobiltelefonen, liksom bare for å sjekke.

Så tar jeg fatt på turen hjem igjen.

Slutt.

EN EKSTRA KAFFEKOPP

Vi sitter her vi to å prater sammen. Ordene kommer ubutt, samtalen gjør sitt eget arbeid. Vi er begge i sofaen, på kafeen, tett intill hverandre. Jeg føler kropssvarmen din mot beinene mine. Når jeg ser på deg må jeg smile, hvilke ord jeg sier i øyeblikket aner jeg ikke.

Vi ler sammen.

Hva skjer bak dine øyne. Er alt dette et spill? Vi drikker kaffe sammen på kafe en gang i uka. Vi snakker om alt sammen. Men kjenner jeg egentlig deg? Og kjenner du egentlig meg? For meg er du like ukjent som den dagen vi møttes. Det er en dybde bak dine øyne som jeg ikke når med mine ord.

Den stunden vi er sammen er verdifull for meg. Jeg får bare ikke sagt det. Istedenfor strømmer det bare ut ord fra munnen. Skal lure på om jeg kunne sagt det jeg egentlig tenker. Tanken vokser på meg. Fra øyeblikket tanken var gjort, vet jeg at den må gjøres. Fra topp tik tå merker jeg at det ikke en en slik forræderisk tanke, en slik, ‘skulle ønske at.’ Dette er noe jeg vil gjøre.

Jeg bryter rutinen. Når servitøren går forbi bestiller jeg to kaffekopper. En vanlig svart til meg, en cappuchino til deg. Servitøren kjenner oss begge to.

Til ditt spørrende blikk sier jeg med et smil, ‘jeg betaler.’ Men så var det ikke det jeg tenkte på.

Vi er stille sammen.

Det var så enkelt å tenke tanken, men handlingen må hales ut. Ordene som fløt som olje på vann stopper opp. Det kniper seg i brystet. Jeg hopper i det, ‘Jeg liker disse samtalene våre veldig godt’, sier jeg.

Pokker, det var jo mer jeg skulle si. Det var så enkelt inne i mitt eget hodet. Du sitter der, vakker for mine øyne, du nikker og smiler– men hva tenker du egentlig? Hvem er du bak blikket ditt? Hvem tror du jeg er?

Jeg føler meg svett og klam.

‘Også, tror jeg du er min beste venn,’ får jeg stotret frem. Hvor tåpelig det høres ut for mine ører. Du ser vel bare en fattig stygg stakkar som sitter der, en kaffekamerat, men ikke noe mer en det. Hvorfor begikk jeg meg inn i den samtalen, nå har jeg ødelagt alt. Kanskje vi aldri skal sitte sammen her å drikke kaffe igjen.

Vi skulle gått på en date sammen, skulle jeg si. Eller, jeg er en som vil lyttet til deg, og passe på deg, fordi jeg liker deg så godt, er det jeg mener. Men ordene vil bare ikke forme seg i munnen. Tiden haler seg av sted.

‘Jeg er litt ensom,’ sier jeg, og overrasker meg selv. Det var ikke det jeg skulle si. For en idiot jeg er. Nå har jeg avslørt hvilken taper jeg egentlig er– alt er ødelagt, ikke mer kaffe, du og meg.

Svaret ditt forsvinner i mine egne tanker, men heldligvis så har språket kommet meg tilbake. Nå taler jeg lett igjen, forteller noe om det å være student i fremmed by, og om at bestefar døde, det første som detter inn i hodet. Fanget igjen av språket går samtalen lett og ledig. Men øyeblikket er borte, kanskje det er for det beste, jeg får ikke sagt det jeg vil si.

Servitøren kommer med nye kaffekopper til oss. Når du ser mot ham og takker, først da får jeg sett på deg. Du er så vakker, men hvem du er bak blikket ditt er skjult for meg.

Vi drikker kaffe sammen.

På vei vekk fra kafeen kommer tankene. Jeg skulle jo ikke bli forelsket. Men jeg er jo en mann for pokker. Det ligger i min natur, kan ikke hjelpe for det. Disse kaffemøtene er en dårlig ide. Neste gang vi møtes er om en uke til. Jeg vil jo ikke mase.

Mobiltelefonen vibrerer i lomma. Jeg henter ivrig mobiltelefonen frem, er det en melding fra deg? Vil du at vi skal møtes igjen? Avbryter du neste kaffemøte?

Det var bare en epost, en regning.

Jeg går hjem.

Slutt.

DE ER BLANT OSS!

Det er de av oss som mener at utenomjordiske vesner er allerede blant oss og har vært det over lengre tid.

Om vår posisjoner er marginalisert, så har vi i det minste gode vannfaste argumenter på vår side. Det første beviset ligger i oldtidens superstrukturer, pyramidene, som finnes over hele jordkloden. ER det tilfeldig at urtidsfolk bygget pyramider, samtidig, over hele verden? Er det tilfeldig at vi ennå ikke forstår konstruksjonsprinsippene deres?

Det er min mening at en slik utvikling bare skulle kunne finne sted om mennesket hadde hjelp fra en annen. Fra dette følger en enda større formening. Dagens teknologi, vårt skriftspråk, vår forståelse av mattematikk, må derav, uungåelig, komme fra utenomjordiske reisende.

Jeg må bemerke at Sumerisk skriftspråk er helt anderledes enn alle omliggende språk. Linguister kan ikke finne noen liknende menneskeskapt språk i området. Og hva vet vi om Sumerene? De bygget den første mest velykkede sivilisasjonen. De var særdeles opptatt av astrologi. Deres skriftspråk overlevde i over 3000 år etter sumers fall. Hvorfor? De hadde hjelp.

Det andre beviset ligger i dagens teknologi eksplosjon. Er det tilfeldig at menneskelig kunnskap skjøt fart etter 1947? Vi minnes det nøye klassifiserte incidentet ved Roswell. Det første moderne beviset på interaksjon mellom statlige aktører og utenomjordiske vesner.

Til tross for den amerikanske regjerings forsøk på å dysse ned historien, er sannheten slik at den vil frem. Helt siden den tid har troende slåss en skjult kamp mot en altomslukende regjeringsprosess for å destruere evidens for møtet.

Men beviset ligger også i dagens teknologiske fremskritt. Smarttelefoner, super-computere, romfart, mikrobølgeovner, og internett. Alt blomstrer av utenomjordiske gaver. Det er en utvikling som ikke lar seg skjule.

Tenk selv! Med disse indisier for hånden, med tusenvis av rapporter årlig, kan det finnes noen tvil? Mennekset er besøkt av utenomjordiske reisende.

Slutt.

IMPRO

Irish drinking song er en improv lek som går på rim. Den har et enkelt mønster, som allikevel må meisles inn med hammer. Jeg sitter i stua å synger høyt mens jeg skriver som vinden:

Rai-di-dai-di-dai-di-da.

Jeg har noe å fortelle
Visst så har jeg det
Det litt om mote
Som vi nå får se

For klær det er viktig
uten ble det kaldt.
men det er mere morsomt
å hive av seg alt.

#

Jeg sitter å skrive
mens jeg synger stygt
hva tenker naboen
her i gata er det-ikke-trygt.

Men så er tema
bare hygge-lig
får hun sett meg toppløs
så får jeg hun på gli

#

Jeg liker sommeren
Sommeren den firn
Jeg går bader
og drikker en flaske vin

Vannet er veldig varmt
stranda den er lang
her er vi mange
vi ender med en sang

#

Jeg liker vespa mopeder
De kører riktig fort
og de er fargerrike
min favoritt er sort

Du kan ha med venner
du kan ha med mor
eller på ferie
bagasjen den er stor

 


Hjemme-alene-fest er selvfølgelig ikke formatet teatersport leker gjør seg best i. Men bare for å forstå strukturen er det greit å vurdere. Spørsmålet er kan det brukes til å fortelle en lengre historie? La oss forsøke:

OM PRINSEN OG PIKEN
1.
Det var en gang for lenge siden,
at det kom ildbud
for prinsen han var arveløs
han var foruten brud.

Det var nemlig ingen
som passet prinsens alder
han lette høyt og lavt
det endte i rabalder!

2.
Men den vakre prinsen vår
han fant ei han likte
hun var allerede gift
men han holdt henne rakt i sikte

Piken hun var ung og pen
men mannen han var stygg
Her tenkte prinsen
mine sjangse den er trygg!

3.
Men det var et stort problem
hun var ikke enig
kanskje hadde hun en drøm
men prinsen han var snedig

Først så arrangerer
jeg en stor duell
tenkte han for seg selv
hva rimer på duell?

4.
Den ugifte prinsen
han drepte pikens mann
Så ville han giftes
Hun rømte med en annen

Pokker hva skjer nå da?
Jeg er en prins foruten land.
Piken hun skal jages,
over land og vann!

slutt

VANDRINGEN

Det er bare å sette en fot foran den andre. Hvert skritt bringer meg nærmere målet. Kroppen verker og sulten gnager, men jeg må videre. Det står om livet.

Jeg var trell ved en går. Nå er jeg den eneste overlevende. I hvertfall som jeg så. Fienden kom i nattens mørket; omringet gården før de gjorde ild. At jeg skulle være ute akkurat da. At de ikke skulle se meg, tror jeg. At alt skulle virke slik at det er meg, og ingen andre, som må bære den tunge beskjeden nord, og hurtig, det står om livet.

Derfor går jeg her, med verkende kropp og gnagende sult. Innover, dypere inn i landet, for å gjøre min plikt. Plikt, den stikkende smerten i hjerte forteller meg at alle mine er døde, at om jeg kunne velge ville jeg bare ligget her i skogen å dø. Alene.

Helt alene er jeg ikke. Jeg flyktet inn i skogen, mot fjellene, for å ta den tryggeste, ensomme, veien. Der ute i mørket hører jeg dyr, jeg ser fugler, og vet at de ser meg. Det er godt jeg har spydet mitt meg meg, nok en gave fra de døde.

For hvert skritt jeg tar, kjenner jeg vekten av valgene mine. Seidmannen snakker som om skjebnen er forutbestemt. Men om mitt liv står risset i runer noen sted, så er det i hvertfall ikke leses av meg. Det skulle g en trygghet å vite at alt er bestemt, men for meg tårner hvert skritt seg som et farlig valg, et valg om livet.

Det virker som gudene elsker best, den som hjelper seg selv. Men hvordan skal jeg vite at jeg handler godt? At jeg følger min vei? ‘Her er det bare meg, dyrene, og spydet mitt som rår.

Kroppen verker og sulten gnager. Jeg kommer til en elv. Skal jeg krysse den, eller følge den? Jeg følger den, så har jeg vann å drikke. Om det var det riktige steget vet jeg ikke.

Natten ulmer i horisonten. Månen er fremme. Hjertet banker vilt i brystet. Det er som om jeg vil legge en klam hånd over det, men det vil bare presse seg fri. her i skogen jager bjørn, og det finnes ulveflokker. Jeg er alene, mitt spyd som eneste hjelp. Skulle de komme over meg i natten, om jeg skulle klare å sove…

Er det virkelig min skjebne å dø som måltid til et rovdyr? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Mørket. Kroppen verker og sulten gnager. Ikke er jeg spist eller har jeg spist. Litt vann får jeg drukket, men glir på en stein. Skraper opp leggen så det pipler frem litt blod. Trærne er så store, steinene er så harde, elven renner så stritt. Selv det minste uhell er nok til å drepe et ensomt menneske. Knekker jeg fote, vil jeg aldri kunne gjøre min plikt, jeg vil aldri kunne beskytte meg med spyd, jeg måtte bare lagt meg ned her for å dø.

Er det virkelig min skjebne å dø av et tilfeldig uhell i skogen? Alene, og glemt av alle mennesker? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Det er kaldt nå, i natten. Jeg syns jeg hørte ulver i det fjerne. Ild, ild er utenkelig. For om jeg frykter rovdyr og uhell, så er det som intet mot det farligste rovdyr av de alle, andre mennesker. Jeg vet ikke om noen så meg, om jeg blir jaget på av de som brant ned gården. Bare mennesker og guder skaper ild. Om det skulle komme noen, så vet jeg ikke om de er frender eller fiender. Om jeg deler min historie, vil de da slå meg ihjel, eller hjelpe meg? Jeg sovner frysende.

Det er morgen nå. Tapet av mitt forrige liv stikker fortsatt i brystet. Eller er det bare sulten? Nå i morgensolen ser jeg det store valgene klarere. Jeg har en plikt, men jeg er også en ung frisk mann. Før var jeg trell ved en gård, om jeg følger stien nordover, så er det tilbake til den tilværelsen. Jeg kan trø av stien. Jeg kan leve her i skogen, alene, meg og spydet, og så hjelpe meg selv.

Kroppen verker og sulten gnager. Men gudene elsker den som hjelper seg selv.

Slutt

LITT OM IMPROV

Noen bemerkninger om BURSDAGEN, en teatersport lek. Det er fire personer på scenen. Situasjonen er en bursdag, stedet bestemmes fra gang til gang, og relasjonene mellom rollene etableres i spill. En person, bursdagsbarnet, som skal gjette hva de andre tre rollene, gjestene, er for noe– henholdsvis, en ting, en person, og en historisk hendelse.

Det er en lek som jeg hater, fordi den er vanskelig å få hodet sitt rundt, men derfor er interessant å snakke om, og øve på.

Bursdagsbarnets oppgave er å stille spørsmål for å finne ut hvem de andre rollene er. Gjestene gir hint og hjelp gjennom spillet sitt.

Fra gjestenes side gjelder det å kanalisere de riktige elementene av rollen sin. Nøkkelideer er at man ikke er tingen, hendelsen, eller til og med personen, istedenfor den antromorfiserte essensen av den gitte objektet. Redskapene man har å jobbe med er metaforer, similer og synekdoker– og de relasjonene som kan oppstå mellom aktørene på scenen.

Dette gjelder spesielt for de skuespillerne som får Hendelse eller en Ting som sin rolle. Jeg påstår at man ganske paradoksalt ikke skal prøve å være den tingen man har fått i oppgave, men at en skal menneskeliggjøre objektet, å jobbe derifra.

I min erfaring blir det slik at de gangene en skuespiller gjør seg selv til objektet så mistes handlingsrom. Det er en form for selv-blokkering som resulterer i statisk spill. En kan låse seg fast i sin egen rolle. Sett det statiske i kontrast mot det dynamiske, åpne og søkende. Det er enklere å jobbe (tenke på nye ting) når en er i en åpen modus.

En slik åpen modus er mer spennende for publikum og er lettere å spille i mot,

Dette blir fort abstrakt, så la oss jobbe med et eksempel på en ting, en kaffetrakter.
(1) Statisk spilling, ville være å komme inn på scenen. Spørre om vann og kaffe. Sette seg i et hjørnet. Og deretter hente frem en kaffe-kolbe fra brystet. Eller ennå verre– bare stille seg i ett hjørne fra starten av.
(2) Dynamisk, metafor spilling, øker derimot spillerommet betydelig. En kaffetrakter kan bemerket at han lager kaffe til morgen, lunsj og kvelds. At han bare bryr seg om kaffe. At han hørte arabiske bønner på radioen. At han sliter med å installere Java, det blå ikonet vil bare ikke komme frem. At han foretrekker filtermalt kaffe. At han liker seg på kjøkkenet. At han har en mye større storebror. At han føler presset fra sine yngre brødre. At cappuchino er litt for komplisert. Osv.

Vi ser at dynamisk og statisk spilling ikke er eksklusive. Jeg sier at det er enklere om man forholder seg dynamisk, menneskelig så lenge som mulig, mens man er på scenen.
1. Man unngår å låse seg fast i en rolle. Åpen modus!
2. En får flere assosiasjoner å jobbe med.
3. Både publikum og medspillere har en morsommere tid.

Slutt

EN BØNN TIL NATO

Ærverdige NATO. Hold vår kultur tro og hjelp oss huske vår historie. Sjenk oss dine gaver og la dine verker vare evig.

NATO, det var du som beskyttet våre forfedres liv fra dødsrakettene. Og dog vårt land er herjet og ødelagt, gir du oss trygghet i en vanskelig verden.

NATO, det var du og dine budbringere som tok kampen mot ondskapen i Øst. Å hvor vi hater østerlandet– glem aldri deres svik og ondskap.

NATO, du gir oss kuler, hermetikk og batterier. Og om våre lager er tomme, sjenk oss da det hell å finne nye rester fra fortiden.

NATO, dine øyne ser alt, ditt blikk hviler aldri fra himmelen. Gi oss ditt langsyn til å kunne vokte våre venner og bli advart mot våre fiender.

NATO, vår verden er dekket av is og snø– men vi har ikke gitt opp! Kampen mot ondskap er evig, vi kjemper fortsatt.

For riket er ditt, i natten, dagen, og den hellige konges navn.

Slutt

HVELVET

I det kalde nord ligger et land dekket av is. Is og fjell, adskilt fra resten av verden ved iskald hav. Langst kysten lever sel og i havet yrer det av fisk, men farlige rovdyr gjør også sitt hjem i isødet. Dra nordover til du finner øya med det store fjellet. Følg en tynn fjord inn i ett lunt sund,  fra roten av fjellet kutter en tynn røykstrimmel mot himmelen, som markerer hjem.

Hjem er en bunkers i armert betong. Når en kommer nærmere forstår man hvor stor den er. Høyere en ti mann, og på lengde med de største langskip. Rundt bunkeren høres menneskers snakk og hundeglam. Telt, småbåter og reinsdyr, krydrer plassen foran betongklossen. Dette er Hvelvbyen, som styres av Vokteren og hans familie.

I det høyeste punktet av bunkeren får man utsikt over hele fjorden. Fra ett tynt lite vindu blåser en kald trekk inn i det ellers varme utkikksposten. Omringet av reinsdyrspels og stålesker, sitter en eldre mann og en liten jente ovenfor hverandre. Her inne er det så varmt at man ikke trenger votter på.

Mannen er far. Han har et værbitt og furet ansikt, men med glimtende lure øyne. Som alle andre her går han kledd i dyreskinn, men ulikt dem bærer han en halvmåneformet messingskilt rundt halsen– Vokterens merke.

Datteren er ung, bare elve vintre gammel. Fra en lun selskinnshette titter et friskt fjes frem sammen med en ulydig blond hårlokk. Når hun smiler har hun hull mellom fortenna.

Med forklarende stemme sier mannen, “Husk nå kjære Aurora Voktersdotter, du er mitt eldste barn, så en gang, når jeg ikke er mer, så blir Hvelvbyen og ikke minst Hvelvet ditt ansvar.”

“Og da får jeg voktermerket og nøkkelen du har under anorakken, ikkesant?”

“Ja det får du. Men så kreves det to personer for å åpne hvelvet, to nøkler. Den ene rundt halsen, og den andre er skjult på det hemmelige stedet.” Far drar seg tankefult i skjegget før han fortsetter, “så en mann å stole på vil du trenge om den tid kommer.”

“Er det sant som de sier, om alle skattene som er inne i hvelvet pappa?”

“En vokter får ikke åpne hvelvet uten den riktige tillatelsen. Aldri har jeg satt min for innenfor hvelvet, hverken meg, min far, eller hans far gjorde det. På min ære.”

Far leker med en patron i hånden, lar den gli gjennom fingrende i den gode hånda, den med alle fingerene. Så sier han, “Men far sa, og dette har han fra sin far igjen, at hvelvet er egget som skal gjøre verden grønn igjen. Når hvelvet åpnes, vil alle krigens sår gro– vi voktere venter bare på ordrene.”

Aurora får et litt skuffet uttrykk: “Tror du jeg noen gang får åpnet det?”

“Vel, det kommer jo ann på kongen,” sier faren med et smil. “Når vi får meldingen, skrevet i blekk og papir, og signert av kongen, først da skal hvelvet åpnes.” Og nå med alvorlig mine, “det er derfor det er så viktig at du øver deg på å lese.”

Far kaster patronhylsen i fanget til Aurora. “Kan du lese den?”, sier han.

Aurora holder hylsen opp mot lyset fra vinduet, “Nnn, NATO Syv punktum seks-to, står det her.”

“Godt”

“Men pappa, hva betyr egentlig NATO?”

“NATO, er kraften som beskytter oss. Det er fra NATO hvelvet ble vernet av dødsrakettene. Og det er fra NATO vi voktere får våre våpen,” han klapper på geværet han har i fanget, “NATO er kilden til alle gavene vi har fått– selv de som ikke lenger fungerer, som skuter-trekkeren og radio-stemmen. Alt dette fra NATO”

“Tror du NATO ser oss nå?” sier Aurora forundret.

“Ja, NATO holder fortsatt sin beskyttende hånd over oss. Det vet vi, fordi vi fortsatt har mat å spise og er trygge her i byen. Så lenge vi gjør vår plikt, kan vi stole på at NATO gjør sin.” Han kikker tankefult ut vinduet, “Min far sa alltid at NATO hadde øyne i himmelen. Alt kan sees fra oven.”

Far og datter blir sittende i stillheten en stund. De smiler til hverandre. Så sprekker det ut av Aurora, “Men pappa, hva heter egentlig kongen?”

“Som du kan spørre min datter!”, ler far.

“Jammen, jeg må jo vite hvem som skal signere orderen for å åpne hvelvet! Ellers kunne jo en hvilken som helst tufs kommet med penn og papir”

“Det må du ha fra din mor,” sier far, “men Kongen heter altså Hans Majestet.”

Aurora gjeiper til far, men han har øyne for noe helt annet. Far reiser seg og går bort til vinduet. Han griper etter kikkerten, også den en gave fra NATO, og fører dem opp til øynene. Han sier nå mellom innbitte tenner, “Langbåter!– Aurora, løp å advare de andre. Det kan være tyver.”

“Men men…kanskje det er kongen?”

“Nå! med en gang Aurora.”

Alvoret er her.

Slutt