tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

Month: June, 2014

TANKER UTEN FARGER

Det gjør godt å meditere på døden. Vi skal alle dø. Om livet er et prosjekt, så er det ved døden det ender. Bare ved døden kan livet måles.

Det er godt å ha en mester. Som edsvoren er jeg et redskap i en annens hånd. Min mester er god mot meg, og gjør kloke avgjørelser. Som et stykke kaligrafi har han formet sin makt.

Det er gjør godt å meditere på døden. En kriger stålsetter seg ved å vurdere de farer han kan møte i striden. Lemmer avstumpet. Magen kuttet opp, involder som tyter ut. Skrikene til de sårede. Den som vet at han skal dø, og har sett døden i øynene, er det beste redskap.

Ved sverdskolen sier de at selv om ditt hode skulle være hugget av, skulle en fortsatt kunne gjøre en ting. Det er slik målrettethet og plikt merkes. En slik død skulle være en god død.

Lik et sverd er mitt liv formet. Lik et sverd holdes jeg skarpt og beredt til å fullføre min oppgave. Er sverdet godt vedlikeholdt, om det brukes korrekt, så vil det ikke knekke i strid. Jeg må endelig ikke knekke i strid, det skulle være foræderi.

Tanken tømmes ut i ritualer. Koppen fylles. Mine våpen ligger ved min side, innen håndgripelig rekkevidde. Jeg har fri frem mot solnedgang. Frem til da, skal jeg sitte her i vertshuset å bare leve. Puste og vente. Jeg kjenner parfymen fra henne som sitter ovenfor meg, og hører lavmælt prat fra de andre rommene rundt meg.

Det er gjør godt å meditere på døden. Om noen kom stormende inn hit, skulle jeg ha glidd opp i lav stilling, trukket sverdet, og gjort et hugg. En fiende kan komme gjennom døren, eller stormende gjennom papirveggen. Kanskje mitt korte sverd vile være bedre. Mon tro om gledespiken vet hvor godt beskyttet hun er.

Det tar øvelse å drikke risvin. Jeg merker ansiktet varmes opp, tankene flyter ut sine normale grenser. Ubudde minner reiser seg fra mørket. Det er strenge liv vi lever. Jeg lar øynene falle på piken. Hun er vakker og ung. Urørt? Nei, ikke ved dette huset. Og ikke for hva jeg har betalt.

Det gjør godt å meditere på livet. Mens jeg ser på henne, vandrer tankene. Kunne jeg levd et annet liv enklere liv. På i en bondelandsby, med en hustru, fanget av sesongene og risplantingens behov. Barn? Etter meg er det ingen, ikke før min mester tillater det.

Kunne jeg levd som bonde, kanskje med en slik som hun som sitter ovenfor meg: ærbødig, klar til å fylle de behovene en mann har. Smilende, kanskje som mor til mine barn?

Men, jeg har ingen ferdigheter utover det å slå ihjel. En høflig morder. En disiplinert moder. Det fortelles at jeg er modig. Når jeg er dør, så er jeg glemt. Yngste sønn i en familie som satt all sin lit til min storebrors giftemål– jeg fikk sverd og attest ved en sverdskole.

Risvinen varmer godt. Jeg må smile. Skal lure på om de andre krigerne tenker som meg. Om de kjenner på den kjernen av tvil. Jeg vet ikke om jeg vil dø. Smerten skremmer meg; de såredes skrik holder meg våken om natten. Jeg må le. Hun ler uforstående med.

En krigers liv måles bare i døden.

Slutt.

WITTGENSTEIN

“Overlat til leseren det leseren kan gjøre selv.“
~ Ludwig Wittgenstein, 1948, Filosofi og Kultur.

“Er en feilaktig idê først dristig og klart uttrykt, er mye allerede vunnet.“
~ Ludwig Wittgenstein, 1948, Filosofi og Kultur.

SIST I MÅLET

Ja, når man tenker seg om, så er det ikke så ille å være den siste, den som står igjen til slutt i målet. Jeg, tenker mens alle andre blir valgt ut på banen, i hvert sitt lag, liksom.

Ja, den tiden man har her den er god, også får man tenkt litt, på hvem man er, hva man gjør, og hva man kan. Også, når man kikker ut på banen, og ser på alle de andre, på deres valgspill, deres entusiasme, så får man se hvem ens venner virkelig er. På en måte.

Ja, og det er heller ikke ille å ha litt tid for seg selv, der man kan stå å ha en liten dagdrøm, om kanskje, hvem man skulle ønske man var. Hvem man kanskje skulle ønske ikke var. Og, hva man skulle ønske at man kunne gjøre.

Nei, tenk hvor deilig det hadde vært å kunne trylle. Abrakadabra, liksom, så plutselig var man flinkest på banen. Trenger ikke være helt best, bare best i en ting. Som å være spiss, eller som keeper. Jeg tror ikke de andre, de som allerede er valgt, har tid til å tenke sånne tanker. Litt viktig er det jo å kunne tenke.

Nei, nå må jeg følge med. Huske å smile. Det er jo bare en lek. Ett av lagene må jo ha meg. Det er reglene. Kanskje er jeg ikke så flink til å spille spillet. Men jeg er flink til noe. Det er jeg ganske sikker på.

Nei, jeg tror bare jeg går å setter meg litt her. Så kan de andre spille litt først. Kanskje de bestemmer seg om hvilket lag de vil ha meg på. Når de ser hvem som får det første målet. Hvem som trenger litt ekstra hjelp. Det var lurt. Der tenkte du jommen meg en bra tanke. Du er ikke så dum som de sier.

Oi, der ringte det visst inn. Nå var friminuttet over. Jeg får vel gå inn med de andre da.

slutt.

ÅPNINGEN AV FERMIS ESKE

Historie Barneskolenivå. Fra undervisnings og forelesnings arkivet, Kristiasnsand 2022. 

Det var år 2015 menneskehetens uskyld ble fjernet. I dag, syv år senere, omtaler vi bare hendelsen som Vendepunktet.

Vendepunktet ga svar på den store gåten, er vi alene i universet.

8 Juli, 2014 rapporterer astrofysikere en intergalaktisk abnormalitet. Knaffe 12 lysår unna er det observert en superkonstruksjon som stråler sterke signaler av en ukjent sort.  Superkonstruksjonen er av en tetraedrisk, pyramidalsk, form. Fartøyet reiser målrettet mot stjernen Tau Ceti.  Fartøyet er tydeligvis designet av en intelligens.

Hele verden holder pusten i det Tetraederen ankommer sin destinasjon. Men resultatet er ikke betryggende. Da det fremmede objektet når stjernesystemet, etterfølger det vi bare kan omtale som en kosmisk krig. Forskere analyserer fortsatt den dag i dag signalene, og kan med visshet fastslå at to intelligenser kommuniserte, før Dødstetraederen slo til.

Stjernen Tau Ceti er utslettet; destruert ned til det atomære nivå. I dets sted, en skremmende kosmisk rift i melkeveien, synlig med det blotte øye– som etter alle våre målinger blør både tid og materie inn i en uforståelig dimensjon.

Dødstetraederen  begikk, så langt vi forstår, totalt massemord på et helt stjernesystem. Det opplevdes som spesielt skremmende at lyset var 12 år gammelt, det var altså en hendelse i relativistisk fortid.

Overraskelsene var ennå ikke over. Kort tid etter motbevises den Einsteinske forståelsen av universet. Det fremmede fartøyet viser seg kapabel til å overgå lysets hastighet. Siden den tid har Dødstetraederen  blitt observert i flere stjernesystemer. Det er uklart om det finnes flere forskjellige fartøy, eller om alle er det samme. Det er uklart om fartøyet trosser tidslinjen, på en slik måte at vi ikke kan forstå det.

Reaksjonen var total og umiddelbar. Alle passive signaler sendt utenfor jordens sfære måtte  krypteres og skyggelegges. De Forente Nasjoner reagerer samlet med hard hånd. Argumentet er at før vi kjenner de fremmedes motivasjoner, må vi være klare til å forhandle som likemenn. Til tross for flere opptøyer av religiøs, og humanetisk natur, vinner sindig overlevelses strategi en politisk seier.

Vi lever den dag i dag i et febrilsk våpenkappløp mot en ukjent fiende, med ukjente teknologisk potensial og uforståelig motivasjon.

Vi lever den dag i dag, med håp, om at vi en gang skal kunne møte de fremmede som likemenn, eller i det minste som en verdig motpart.

I den store kosmiske jungelen er det slik at en enkel mus ikke burde gi seg til kjenne, for slanger, katter og andre rovdyr lusker der ute i mørket.

slutt.

FRIHETSGUDINNEN

Alle barn bør reise til Amerika. Det er nemlig der den ærverdige Frihetsgudinnen har sitt hjem.

Det er kjent faktum at før byggingen av Frihetsgudinnen, fantes det ingen frihet. Mennesket var pre-determinert og levde uten fri vilje.

Uten fri vilje skulle det ikke være mulig å tenke at du ikke kunne tenke noe annet enn du ikke tenkte akkurat nå. Med andre ord. Uten frihet, ville det være umulig å ikke tenke akkurat det du ikke tenker på om den manglende ikke-fri viljen. Tungt, men totalt logisk.

Vi regner derfor konstruksjonen av Frihetsgudinnen som en av menneskehetens største bragder. En massivt verk kapabel til å forandre fysikkens egne lover.

Pseudofysikere har samarbeidet med paranormale-arkitekter og kommet frem til den overraskende konklusjonen at det finnes en sær-magnetisk kobling mellom nettop Frihetsgudinnen og Eifeltårnet i Paris.

Dette har skapt stor debatt i tverr-vitenskapelige miljøer. Det er kjent at franskmenn stod for begge byggverk. Hvordan og hvorfor, Frihetsgudinnen må stå akkurat der den står, for å forsikre vår felles frihet, er herved ukjent.

Kanskje det ligger en sannhet i den kobberdekte fasaden til Eifeltårnet som resonnerer med den kronebærende på andre siden av sjøen. Det er umiddelbart klart for oss at amerikanerne har nyttet seg godt av denne friheten, våres gudinne, stråler ut fra seg.

Det er allmenn akseptert at amerikanerne er friere, mer individualistiske, enn andre folkeslag. Det har underkastet seg gudinnen, og hun har skjenket dem sine goder.

Kosmologer ar forundret seg dypt over det paradokset at Frihetsgudinnen ble bygget i det hele tatt. Om vi i tiden før konstruksjonen var uten fri vilje, hvilket motiverende kraft stod til årsak for denne konstruksjonen? Er det noe som ligger teleologisk tilrettet i menneskeheten?

Marginale arkeologiske teoretikere har påpekt en liknende resonnerende kraft mellom de egyptiske pyramidene, spesielt ved Giza, og, den nå falne, bronsjekolossen av Rhodos. Begge vidkjente under i den antikke verden. Tilfeldighet? Jeg lar leseren bestemme det selv.

Men fra dette kommer en livsfarlig konklusjon. La oss nå ikke glemme at grekernes mesterkonstruksjon også led ødeleggelse og tap. Om det er en kraft i menneske som peker og arbeider mot frihet, later det til å være en kraft som motarbeider det samme.

Vil Frihetsgudinnen også måtte falle? Send din dine barn til Amerika! Vår tro, dedikasjon, og totale underkastelse til hennes frihetsstråler vil sikre fremtiden.

Vern frihet, fri vilje; for alle, for alltid.

slutt.

HAUKERIDDERNE

De står, de tretten stolte, samlet i all sin krigerske prakt. Lansene deres er spisse. Rustningene deres dekket av våpenskjold. De står samlet om en leder, haukeherren.

Haukeherren rir den kraftigste hauken blant alvene. Han bærer gullfjæren for mot og bragder i strid. Han er vokter over skogen. Og han alene svarer bare direkte til alvekongen. Han taler til sine tretten knekter:

“Edle haukeriddere, lytt til meg! Vi står samlet her på denne gren, skuende ut over alveriket, som vi er edsvorne til å vokte over.

Vi alene behersker himmelen. Med lanse og klo, ære og mot, beskytter vi vårt folk.

Vi er omringet av fiender. Ved roten av treet, blant gnagerne på bakken, lever musefolket. Et usselt folkeslag; dekket i gjørme og avfall.

Selv om deres kropper likner på våre egne. Og selv om det kan se ut som de snakker sammen. Så er de ikke som oss. De er lavere i kroppen og brune i huden. Hvor vi bærer utmerkede rustninger av eikebark og gran, bærer de fillete lendekleder og musepelser.

Bli ikke lurt av at det ser ut som de snakker sammen. Når deres tunger taler er det bare en samling grynt, hvin, og pip– ikke som oss som taler det høyverdige alvespråket!

Nei, ved hans venner skal du kjenne fienden. Lavfolket står sammen med usle gnagere, som mus og andre skadedyr– knapt nok ærværdig føde for våre sultne falker.

De er misunnelige på våre vinger. De ser vår prakt og vår vakre by med tyvens øyne. De hater oss!”

Den samlede troppen svarer med høyt bifall. Haukeherren fortsetter med alvorlig mine:

“Det er derfor mine venner, det er med tungt hjerte jeg må stå som budbringer av følgende melding: alveprinsen har frasagt seg tronen.”

Stillhet. Bare bladene som knitrer i vinden kan høres. Haukeherren møter blikket til hver og en av sine knekter før han fortsetter:
“Dette fra alvekongens munn direkte, hans sønn er å anse som forræder, spurv og niding. Ved løgn forlot han palasset i går kveld. Han er fra nå av som arveløs å regne.”

Forskrekket summing blant troppen.

“Men vi vet hvor han oppholder seg. Nemlig blant musefolket! Og hva verre er så tok nidingen med seg sin hauk”

Vreden blant de tretten er total. De gir fra seg krigerens haukehyl og hamrer krigslansen taktfast mot grenen. Haukeherren gir tegn til væpnerne som står klar med sal og skjold.

“Vi har svoret en ed å beskytte vårt folk, vårt rike, og vår livsstil. Grip så lanser og hjelm modige haukeriddere. Vi flyr i strid!”

Slutt.

BLÅ KJOLE I SOMMERSOL

Å være forelsket er ikke som å bli stukket av en nål.

Hun hadde blå kjole første gang vi møttes. Jeg ser henne for meg og føler den elektriske tiltrekningen hun hadde på meg da.

#

Vi skulle møtes igjen. Jeg dummet meg ut hver eneste gang. Det var som om hjernen bare frøs til is. Ordene ble seige. Kroppen dum. Fliret fårete.

Jeg dummer meg jo bare ut! Hun kommer til å hate meg. Tankene svirret: ‘Ta deg nå sammen! Bruk hodet ditt. Det er bare kroppen din, noe biologisk surring som får deg til å tenke slik. Ta nå kontroll på livet ditt.’

Hva tror hun vel om meg uansett?

#

Vi skulle samles en gang. Vi, hele gjengen som hang sammen på den tiden. Hun kom inn døra, også skjedde det igjen. Ordene bare forsvant fra meg. Jeg så hun hadde nyklippet hår og en flott ny kjole.

Gud hvor hun er vakker. Det er umulig å se vekk. Men jeg måtte det, hun smilte jo til meg. Jeg ville ikke være en sånn som stirrer.

For meg selv så tenkte jeg, ’du syns hun er pen, hvorfor bare ikke si det? Nå har du jo endelig noe du kan snakke om.’ Med det forsto jeg at åpningen var der. Jeg hadde virkelig noe å si, en måte å starte en samtale på uten å være helt dust. En forsiktig lirkende åpning– kanskje til noe mer?

Og så sjedde det. Det var en annen. En annen tolk komplimentet ut av munenn min. Så fin du er på håret, sa han, som om det var ingenting. Også akkurat når det var min tur. Hele verden falt til grus. Igjen er bare ekle, dumme og treige, meg.

Når jeg tenker meg om så var den blå kjolen finere.

#

Så ble det verre. Jeg begynte å se henne overalt. Jeg hørte henne. Møtte henne på gata. Så henne på butikken. Men desto verre var at når jeg virkelig så etter henne, så møtte hun ikke opp.

På natten lå jeg i senga å kikket i taket. ‘Lurer på om hun tenker på meg nå, eller kanskje det er noen andre?’ Skulle ønske jeg kunne trylle. Overraske henne med ett fantastiske kunststykke. Eller vite hva hun egentlig tenker. I hvertfall si noe morsomt.

Alt er så forvirrende. Jeg vil ha livet mitt tilbake.

#

Hvor urettferdig det er at man blir forelsket. Noen bare tvinger seg inn i ditt liv. Tar over dine tanker. Gjør deg til svimlende idiot i offentlighet. Gjør deg hårsår og fortvilet når du er alene.

Jeg vil ikke.

Hun passer ikke for meg. Er ikke min type. Jeg har for mye arbeid, og skole. Dessuten liker hun meg sikkert ikke.

#

Hun var ikke der når jeg dro. Derfor dro jeg.

Slutt.

 

DET ER IKKE NOK VANN

En liten trebåt flyter på ett dypt hav. Det er to stykker ombord som ser at båten sakte men sikkert fylles med vann.

Først var det bare noen dråper. Snart flommer det inn fra en diger sprekk.

Den ene ser til den andre og skriker, ‘har du en øse? Noe å tette hullet med? Vi kommer til å synke og dø her ute– langt til havs’

Den andre svarer med begeistring, ‘Nei nei, ta heller fatt i åren. Om vi gjør vårt beste skal vi komme enda lengre ut i sjøen.’

Når han ser den førstes uforstående blikk fortsettes forklaringen, ‘Der er nemlig vannet desto dypere, sjøen desto saltere, og landet desto lengre unna.’

‘Men er du gal? Vi kommer jo til å drukne her ute på sjøen om det fortsetter slik. For langt er det til å svømme til land, og dessuten er vannet kaldt.’

‘Dø? Hva snakker du om? Det er jo bare litt vann. Ingen tar skade av en liten dukkert. Lytt nå til meg, grip en åre, så ror vi. Båten er for stor til at jeg kan håndtere den alene.’

‘Dette er ingen lek! Det er livet det er snakk om. Jommen er jeg vanntett, men ikke jeg er ingen fisk som kan svømme i dette havet. Vi må få vannet ut av båten og kommet oss i land.’ Og med de ordene kaster den første seg ned i bunden av trebåten og forsøker febrilsk å skufle vann over ripa med henda.’

Den andre blir stille og ser en stund på arbeidet. Morkne treplater har måtte gi etter for alder. Det er nå flere sprekker i båten.

Fra bunnen av båten, ‘Skal du ikke hjelpe meg?’

‘Du ville jo ikke hjelpe meg.’

Nå må den første reise seg opp og snu seg. Den andre står å holder sin åre veiende i hendene.

‘Det er jo noe helt annet. Du foreslår selvmord. Jeg vil ikke dø. Jeg har ansvar der hjemme. Og om jeg kommer hjem uten fisk, så har jeg i det minste kommet hjem.’

‘Sier hvem?’

‘JEG GJØR DET,’ roper den første og kaster seg mot den andre. Som svar, med ett heftig slag fra åren, blir den første slått i bakken.  Han blør kraftig fra tinningen. I bunnen av båten, blandes blod med det salte sjøvannet.

Nærmest lettet kaster den andre fra seg åren sin og sier, ‘Jeg tror jeg går av her. Her er det ikke hav nok for oss begge,’ også trer han over ripa og forsvinner i ned i det salte dypet.

Slutt.

HYLLEST TIL DEN MODERNE GUDDOM

Følgende tekst ble funnet transkribert på ett stykke primitivt ferrokret. Språket og radioaktive målinger daterer archao-teksten til sent i oljealderen, rett rundt 2020. Venligst videreformidle til Universitetet ved roten av Olympus Mons.

Ærevære deg Paracetamol . For du tar våre smerter og gjør dem dine.

Fordi du O Paracetamol bærer våre smerter for oss, og for det tilber vi deg.

Du kom til oss, som en reisende, i en båt av papir. Lite trodde vi at en slik firkantet fartøy skulle kunne bære vår nye guddom.

Du kom til oss, pakket i plast og metall. Lite trodde vi at en slik forkledning skulle romme vår nye guddom.

Kom til oss. Vi tror og vi føler i sinnet. Vis oss din nåde. Sjenk oss din frelse, O Paracetamol.

Kom til oss i guddommelige kvantitet. Virk dine mirakler på oss. For vi troende er mange. Og vi er trengende, O Paracetamol.

Kom til oss!
Slutt

REPTILMENNESKENE

Det er en frykt som sitter dypest inne i den menneskelige samvittighet. Den ligger der å lurer.Stille og forsiktig snor den seg inn i hjertet av opplevelsen.

Det finnes mennesker som ikke er mennesker. Det er nemlig de som er reptiler. Kalde, glatte, følelsesløse– de har øyner som sjeldent blinker og gift i munden.

Reptilmenneskene har fulgt oss siden begynnelsen. Da det første mennesket sa ‘her vil jeg bygge en by,’ var det reptilmennesker blandt oss. Med sultent blikk tok de plass i hjem og hage.

Det er kaldblodige, gjør døsige planer som venter seg gjennom århundrene. Når tiden er inne skal de slå til.

Skal du være redd? Det burde du. Fordi det er ikke lett å gjennomskue forkledningen. Det kan være noen du kjenner, noen du går forbi på gata, eller en ved arbeidsplass og skole; reptilmenneskene er mestere til å forkle seg.

Som krokodiller er de glupske og slu.
Som slanger er de tålmodige og nådeløse.

Som salamanderen kan de gjennopstå fra de døde. Og blir de oppdaget kaster de halen, og forsvinner i opptøyet. De kommer snart tilbake med en ny hale. en ny forkledning. En ny vinkel.

Slik er reptilmenneskene. Ta deg selv i vare.

Slutt.