tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

Month: June, 2014

VANDRINGEN

Det er bare å sette en fot foran den andre. Hvert skritt bringer meg nærmere målet. Kroppen verker og sulten gnager, men jeg må videre. Det står om livet.

Jeg var trell ved en går. Nå er jeg den eneste overlevende. I hvertfall som jeg så. Fienden kom i nattens mørket; omringet gården før de gjorde ild. At jeg skulle være ute akkurat da. At de ikke skulle se meg, tror jeg. At alt skulle virke slik at det er meg, og ingen andre, som må bære den tunge beskjeden nord, og hurtig, det står om livet.

Derfor går jeg her, med verkende kropp og gnagende sult. Innover, dypere inn i landet, for å gjøre min plikt. Plikt, den stikkende smerten i hjerte forteller meg at alle mine er døde, at om jeg kunne velge ville jeg bare ligget her i skogen å dø. Alene.

Helt alene er jeg ikke. Jeg flyktet inn i skogen, mot fjellene, for å ta den tryggeste, ensomme, veien. Der ute i mørket hører jeg dyr, jeg ser fugler, og vet at de ser meg. Det er godt jeg har spydet mitt meg meg, nok en gave fra de døde.

For hvert skritt jeg tar, kjenner jeg vekten av valgene mine. Seidmannen snakker som om skjebnen er forutbestemt. Men om mitt liv står risset i runer noen sted, så er det i hvertfall ikke leses av meg. Det skulle g en trygghet å vite at alt er bestemt, men for meg tårner hvert skritt seg som et farlig valg, et valg om livet.

Det virker som gudene elsker best, den som hjelper seg selv. Men hvordan skal jeg vite at jeg handler godt? At jeg følger min vei? ‘Her er det bare meg, dyrene, og spydet mitt som rår.

Kroppen verker og sulten gnager. Jeg kommer til en elv. Skal jeg krysse den, eller følge den? Jeg følger den, så har jeg vann å drikke. Om det var det riktige steget vet jeg ikke.

Natten ulmer i horisonten. Månen er fremme. Hjertet banker vilt i brystet. Det er som om jeg vil legge en klam hånd over det, men det vil bare presse seg fri. her i skogen jager bjørn, og det finnes ulveflokker. Jeg er alene, mitt spyd som eneste hjelp. Skulle de komme over meg i natten, om jeg skulle klare å sove…

Er det virkelig min skjebne å dø som måltid til et rovdyr? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Mørket. Kroppen verker og sulten gnager. Ikke er jeg spist eller har jeg spist. Litt vann får jeg drukket, men glir på en stein. Skraper opp leggen så det pipler frem litt blod. Trærne er så store, steinene er så harde, elven renner så stritt. Selv det minste uhell er nok til å drepe et ensomt menneske. Knekker jeg fote, vil jeg aldri kunne gjøre min plikt, jeg vil aldri kunne beskytte meg med spyd, jeg måtte bare lagt meg ned her for å dø.

Er det virkelig min skjebne å dø av et tilfeldig uhell i skogen? Alene, og glemt av alle mennesker? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Det er kaldt nå, i natten. Jeg syns jeg hørte ulver i det fjerne. Ild, ild er utenkelig. For om jeg frykter rovdyr og uhell, så er det som intet mot det farligste rovdyr av de alle, andre mennesker. Jeg vet ikke om noen så meg, om jeg blir jaget på av de som brant ned gården. Bare mennesker og guder skaper ild. Om det skulle komme noen, så vet jeg ikke om de er frender eller fiender. Om jeg deler min historie, vil de da slå meg ihjel, eller hjelpe meg? Jeg sovner frysende.

Det er morgen nå. Tapet av mitt forrige liv stikker fortsatt i brystet. Eller er det bare sulten? Nå i morgensolen ser jeg det store valgene klarere. Jeg har en plikt, men jeg er også en ung frisk mann. Før var jeg trell ved en gård, om jeg følger stien nordover, så er det tilbake til den tilværelsen. Jeg kan trø av stien. Jeg kan leve her i skogen, alene, meg og spydet, og så hjelpe meg selv.

Kroppen verker og sulten gnager. Men gudene elsker den som hjelper seg selv.

Slutt

LITT OM IMPROV

Noen bemerkninger om BURSDAGEN, en teatersport lek. Det er fire personer på scenen. Situasjonen er en bursdag, stedet bestemmes fra gang til gang, og relasjonene mellom rollene etableres i spill. En person, bursdagsbarnet, som skal gjette hva de andre tre rollene, gjestene, er for noe– henholdsvis, en ting, en person, og en historisk hendelse.

Det er en lek som jeg hater, fordi den er vanskelig å få hodet sitt rundt, men derfor er interessant å snakke om, og øve på.

Bursdagsbarnets oppgave er å stille spørsmål for å finne ut hvem de andre rollene er. Gjestene gir hint og hjelp gjennom spillet sitt.

Fra gjestenes side gjelder det å kanalisere de riktige elementene av rollen sin. Nøkkelideer er at man ikke er tingen, hendelsen, eller til og med personen, istedenfor den antromorfiserte essensen av den gitte objektet. Redskapene man har å jobbe med er metaforer, similer og synekdoker– og de relasjonene som kan oppstå mellom aktørene på scenen.

Dette gjelder spesielt for de skuespillerne som får Hendelse eller en Ting som sin rolle. Jeg påstår at man ganske paradoksalt ikke skal prøve å være den tingen man har fått i oppgave, men at en skal menneskeliggjøre objektet, å jobbe derifra.

I min erfaring blir det slik at de gangene en skuespiller gjør seg selv til objektet så mistes handlingsrom. Det er en form for selv-blokkering som resulterer i statisk spill. En kan låse seg fast i sin egen rolle. Sett det statiske i kontrast mot det dynamiske, åpne og søkende. Det er enklere å jobbe (tenke på nye ting) når en er i en åpen modus.

En slik åpen modus er mer spennende for publikum og er lettere å spille i mot,

Dette blir fort abstrakt, så la oss jobbe med et eksempel på en ting, en kaffetrakter.
(1) Statisk spilling, ville være å komme inn på scenen. Spørre om vann og kaffe. Sette seg i et hjørnet. Og deretter hente frem en kaffe-kolbe fra brystet. Eller ennå verre– bare stille seg i ett hjørne fra starten av.
(2) Dynamisk, metafor spilling, øker derimot spillerommet betydelig. En kaffetrakter kan bemerket at han lager kaffe til morgen, lunsj og kvelds. At han bare bryr seg om kaffe. At han hørte arabiske bønner på radioen. At han sliter med å installere Java, det blå ikonet vil bare ikke komme frem. At han foretrekker filtermalt kaffe. At han liker seg på kjøkkenet. At han har en mye større storebror. At han føler presset fra sine yngre brødre. At cappuchino er litt for komplisert. Osv.

Vi ser at dynamisk og statisk spilling ikke er eksklusive. Jeg sier at det er enklere om man forholder seg dynamisk, menneskelig så lenge som mulig, mens man er på scenen.
1. Man unngår å låse seg fast i en rolle. Åpen modus!
2. En får flere assosiasjoner å jobbe med.
3. Både publikum og medspillere har en morsommere tid.

Slutt

EKSPERT OM RELEKVIESTRIDEN

Det er et kjent faktum at hellige relikvier utstråler en mystisk energi. Etter et uforventet gjennombrudd har forskere ved NTNU i Trondheim funnet en måte å kunne bruke utstrålingen for industrielle formal.

Vi står ovenfor den store relikviejaget. Allerede betaler relikviespekulanter enorme summer for antatt autentiske relikvier. Universitet i Oslo og Bergen er overlesset med forespørsmål om relikviesertifisering.

Vår nye tids fokus på relikvier har også en bakside. Et omfattende nettverk av sortepenger kanaliseres inn i relikvietunge land som Italia, Ethiopia og Isreal. Eksperter ved politiet etterlyser større satsing på grensekontroll.

Vatikanet står i posisjon til å kunne tjente stort på den nye teknologien. Paven har så langt unnlatt å uttale seg, men katolske autoriteter i Norge indikerer entusiasme, blandet med en holding av: ‘var det ikke det vi sa.’

Men hva kan den nye tids energi faktisk brukes til? Spørsmålet møtte en vegg av stillhet ved NTNU. Interne kilder indikerer at energimålingene er høyst gradert, og indikerer at etterretningstjenester innenfor NATO (North Atlantic Treaty Organization) er interessert.

Vi husker bibelske mirakler som paktens ark, David mot Goliath, og trollstaven til Moses. Bruk til militære formål virker innlysende. Kanskje vi står ved omveltningen av klassisk tradisjonell krigføring, til fordel for en mystisk høyspent variant, med uant potensiale.

Det norske presteskapet har uttalt seg sterkt imot prosessering og raffinering av hellige relekvier. De står støttet av hedningsamfunnet og historisk fakultet (UiO),, som også er i besittelse av en rekke potente relikvier. Det forventes kraftig politisk samfunnsdebatt i den kommende perioden.

Det store spørsmålet til disse aktørene er de moralske i å utvinne fortidens relikvier for fremtidens gode. Det argumenteres at å ødelegge viktige historiske artefakter for kortsiktig energivinning er dårlig politikk for vår tid, og de kommende generasjoner.

Og med det setter jeg over til dere i studio. Vi lever i fremtiden, på fortidens gaver. Over og ut.

Slutt.

EN BØNN TIL NATO

Ærverdige NATO. Hold vår kultur tro og hjelp oss huske vår historie. Sjenk oss dine gaver og la dine verker vare evig.

NATO, det var du som beskyttet våre forfedres liv fra dødsrakettene. Og dog vårt land er herjet og ødelagt, gir du oss trygghet i en vanskelig verden.

NATO, det var du og dine budbringere som tok kampen mot ondskapen i Øst. Å hvor vi hater østerlandet– glem aldri deres svik og ondskap.

NATO, du gir oss kuler, hermetikk og batterier. Og om våre lager er tomme, sjenk oss da det hell å finne nye rester fra fortiden.

NATO, dine øyne ser alt, ditt blikk hviler aldri fra himmelen. Gi oss ditt langsyn til å kunne vokte våre venner og bli advart mot våre fiender.

NATO, vår verden er dekket av is og snø– men vi har ikke gitt opp! Kampen mot ondskap er evig, vi kjemper fortsatt.

For riket er ditt, i natten, dagen, og den hellige konges navn.

Slutt

NOEN ORD OM ORD

1. Det finnes et punkt bak øynene som vi ikke kan se, men vi kan alle føle på . Speil kan vise oss ansikt, men viser ikke det bakenforliggende.

1.1 Fra gammel tradisjon sies det at øynene er vinduet til sjelen. Å feste sannhetsverdi til slike utsangt blir feilaktig, selv om det ligger mye kroppssrpåk i øyene, og at øynene er klareste indikasjon til hvor bevisstheten rettes.

1.2 Tenkende blikk. Internt vurderende er like mulig. Øynene ser, men ser ikke. Ord blir hentet opp av det ukjente, men alikevel nødvendige, avgrunnen bak blikket.

1.3 Mennesket navngir og kategoriserer det som ses.

2. Våre tanker uuttrykkes i ord. Det følger ikke at ord er tanker fra dette. Derimot er ord instrumentet som tanker kan bli videreformidlet.

2.1 Den som har ord for noe, kan uttale seg om noe. Akten å lære nye ord, åpner dørene for nye ferdigheter.

2.2 Den som ikke har ord for noe, kan ikke omtale det– uten å finne nye og bedre ord.

2.3 Ord har bare nøyaktighet i den grad de forstås likt av avsender og mottaker.

2.4 Ord har ingen innebygget transcendent bakenforliggende mening.

2.5 Ordenes mening ligger i deres bruk.

2.6 En kompetent språkbruker kan formidle kompliserte ideer. Den evnen videreformidles til å kunne beskrive andre kompliserte systemer; fysikk, sosiologi, etikk, musikk, psykologi, osv.

3. Den bakenforliggende gnisten av inspirasjon bruker ord. Den bruker, kategoriserer, modifiserer, og skaper ord. Men rammeverkert er alikevel gitt av de tilgjengelig ord.

3.1 En som aldri har snakket Urdu, vil aldri forstå en brukermanual på det språket. En som aldri har drevet mattematikk, vil ikke kunne løse kompliserte formler.

3.2 Det språk man har kan derimot omtale og beskrive de andre språket. Den som møter Urdu kan omtale det som vanskelig og anderldes. Manualen kan beskrives, uten at informasjon fra ordene kan forståes. Det er liknende korrelasjon i mattematikk.

3.3 Språk kan beskrive annet språk.

4. Er så språket nøkkelen til sjelen? Her forstått sjelen som det bakenforliggende, det øynene ikke kan se. Kan den som forvalter språket.

Slutt

HVELVET

I det kalde nord ligger et land dekket av is. Is og fjell, adskilt fra resten av verden ved iskald hav. Langst kysten lever sel og i havet yrer det av fisk, men farlige rovdyr gjør også sitt hjem i isødet. Dra nordover til du finner øya med det store fjellet. Følg en tynn fjord inn i ett lunt sund,  fra roten av fjellet kutter en tynn røykstrimmel mot himmelen, som markerer hjem.

Hjem er en bunkers i armert betong. Når en kommer nærmere forstår man hvor stor den er. Høyere en ti mann, og på lengde med de største langskip. Rundt bunkeren høres menneskers snakk og hundeglam. Telt, småbåter og reinsdyr, krydrer plassen foran betongklossen. Dette er Hvelvbyen, som styres av Vokteren og hans familie.

I det høyeste punktet av bunkeren får man utsikt over hele fjorden. Fra ett tynt lite vindu blåser en kald trekk inn i det ellers varme utkikksposten. Omringet av reinsdyrspels og stålesker, sitter en eldre mann og en liten jente ovenfor hverandre. Her inne er det så varmt at man ikke trenger votter på.

Mannen er far. Han har et værbitt og furet ansikt, men med glimtende lure øyne. Som alle andre her går han kledd i dyreskinn, men ulikt dem bærer han en halvmåneformet messingskilt rundt halsen– Vokterens merke.

Datteren er ung, bare elve vintre gammel. Fra en lun selskinnshette titter et friskt fjes frem sammen med en ulydig blond hårlokk. Når hun smiler har hun hull mellom fortenna.

Med forklarende stemme sier mannen, “Husk nå kjære Aurora Voktersdotter, du er mitt eldste barn, så en gang, når jeg ikke er mer, så blir Hvelvbyen og ikke minst Hvelvet ditt ansvar.”

“Og da får jeg voktermerket og nøkkelen du har under anorakken, ikkesant?”

“Ja det får du. Men så kreves det to personer for å åpne hvelvet, to nøkler. Den ene rundt halsen, og den andre er skjult på det hemmelige stedet.” Far drar seg tankefult i skjegget før han fortsetter, “så en mann å stole på vil du trenge om den tid kommer.”

“Er det sant som de sier, om alle skattene som er inne i hvelvet pappa?”

“En vokter får ikke åpne hvelvet uten den riktige tillatelsen. Aldri har jeg satt min for innenfor hvelvet, hverken meg, min far, eller hans far gjorde det. På min ære.”

Far leker med en patron i hånden, lar den gli gjennom fingrende i den gode hånda, den med alle fingerene. Så sier han, “Men far sa, og dette har han fra sin far igjen, at hvelvet er egget som skal gjøre verden grønn igjen. Når hvelvet åpnes, vil alle krigens sår gro– vi voktere venter bare på ordrene.”

Aurora får et litt skuffet uttrykk: “Tror du jeg noen gang får åpnet det?”

“Vel, det kommer jo ann på kongen,” sier faren med et smil. “Når vi får meldingen, skrevet i blekk og papir, og signert av kongen, først da skal hvelvet åpnes.” Og nå med alvorlig mine, “det er derfor det er så viktig at du øver deg på å lese.”

Far kaster patronhylsen i fanget til Aurora. “Kan du lese den?”, sier han.

Aurora holder hylsen opp mot lyset fra vinduet, “Nnn, NATO Syv punktum seks-to, står det her.”

“Godt”

“Men pappa, hva betyr egentlig NATO?”

“NATO, er kraften som beskytter oss. Det er fra NATO hvelvet ble vernet av dødsrakettene. Og det er fra NATO vi voktere får våre våpen,” han klapper på geværet han har i fanget, “NATO er kilden til alle gavene vi har fått– selv de som ikke lenger fungerer, som skuter-trekkeren og radio-stemmen. Alt dette fra NATO”

“Tror du NATO ser oss nå?” sier Aurora forundret.

“Ja, NATO holder fortsatt sin beskyttende hånd over oss. Det vet vi, fordi vi fortsatt har mat å spise og er trygge her i byen. Så lenge vi gjør vår plikt, kan vi stole på at NATO gjør sin.” Han kikker tankefult ut vinduet, “Min far sa alltid at NATO hadde øyne i himmelen. Alt kan sees fra oven.”

Far og datter blir sittende i stillheten en stund. De smiler til hverandre. Så sprekker det ut av Aurora, “Men pappa, hva heter egentlig kongen?”

“Som du kan spørre min datter!”, ler far.

“Jammen, jeg må jo vite hvem som skal signere orderen for å åpne hvelvet! Ellers kunne jo en hvilken som helst tufs kommet med penn og papir”

“Det må du ha fra din mor,” sier far, “men Kongen heter altså Hans Majestet.”

Aurora gjeiper til far, men han har øyne for noe helt annet. Far reiser seg og går bort til vinduet. Han griper etter kikkerten, også den en gave fra NATO, og fører dem opp til øynene. Han sier nå mellom innbitte tenner, “Langbåter!– Aurora, løp å advare de andre. Det kan være tyver.”

“Men men…kanskje det er kongen?”

“Nå! med en gang Aurora.”

Alvoret er her.

Slutt

ORD ER HANDLINGER

Wittgenstein skriver at ‘ord er handlinger’, en kort men kraftig bemerkning. Ord som uttales er virkelighetesskapende, og en kroppsligprosess. Bare ved å dele ord, kan vi også dele tanker og ideer.

I Sartres litterære verker finnes liknende poeng. Når en karakter tenker, innlemmes tankene i hermetegn, “”. Mens når rollene uttaler seg, så skrives det rett i teksten. Å lese slik er en tilvenningssak, men det gjør poenget desto klarere: Ord er handlinger.

I den eksistensialistiske leieren, og spesielt ved Sartre, hersker det en tanke om den skrivende intellektuelle. Altså, den som velger yrke som skribent, har ansvar om å formidle, forbedre, og informere. Dette blir godt karakterisert i Sartres eget, nærmest monumentale, skriftlige arbeid, publikasjoner som innbefatter alt fra skuespill til avis artikler. Igjen, ord er handlinger.

Sartre kritiseres ofte for sine politiske allianser. For sine handlinger. I ettertid anses de som uheldige, om ikke direkte skadelig for hans sak. Men la oss bite merke i at Sartre alltid redegjør for sine meninger. For eksempel, selv som del av det kommunistiske partiet, manglet det ikke på motkommentarer. Denne holdningen vinner ikke Sartre mange venner.

I sin mellommenneskelige etikk skildrer Sartre en maktkamp. En kamp som omhandler å bli sett, som den man egentlig er, eller ønsker å være, i den andres øyne. I terminologi fra Martin Buber kan det omtales som Jeg-Det forhold. Den andre blir et objekt, væren-i-seg, for min bevissthet. Veien ut er et Jeg-Det forhold. Den andre erkjennes som et subjekt på lik linje med meg selv.

Sanne Jeg-Du forhold ivaretar begge parters frihet, og rett til å selv-defineres. Det føles ekte, autentisk, om det kan være en flyktig opplevelse– krevende å vedlikeholde.

Men hvordan skal man komme frem til dette stadiet uten ord? Til tross for sine voldsomme språklige arbeid, så utvikle Sartre r aldri noen robust språkfilosofi. Fra Wittgenstein, så er mitt språk grensen for min virkelighet. Om jeg skal kunne ta til meg ditt språk, forstå din posisjon, så må vi dele språk. Den eneste måten å gjøre språk mulig å dele, er ved å handle– med ordene– snakke sammen!

Skal man derfor tilgi Sartres politiske hestehandler?  Nei, ikke i den forstand. Men man kan forstå dem. Og ved å forstå Sartre viser en klar og forstandig etisk holdning seg. En pragmatisk holdning, med ønske om å fremme frihet, tanke og ansvar (for handlinger) hos mennesker. Det er ingen dårlig tanke.

Så lenge vi ikke lar ordene være handlinger. Lar språket være et forståelsens redskap. Så er Jeg-Du forhold mellom mennesker umulig. En kan ikke Se det andre mennesket for den det er, ønsker å være, du ser, du ønsker det er, uten å dele verdener.

Ord er handlinger.

PÅ KAFEEN

Hvor godt det er å sitte her i sola på kafe å skrive. Jeg har maccen foran meg, en god kopp kaffe, og brillen på min nese.

Jeg lener meg tilbake: “Lurer på hva de rundt meg tror? Kanskje de ser skribenten, her han sitter mer hendene på tastaturet. Alvorlig tankefullt mine. Filoosofisk. Prektig. De tenker nok, ‘la oss ikke avbryte han som sitter der å tenker såppas dypt.’ “

Nå frem, med hende på tastaturet. “Åpningssetningen er alt. La den være god, la den bare flomme ut.Uten åpning, ingen mesterverk. La oss nå se: ‘Det er ikke slik at en ikke kan mangle brukbare indikasjoner på ikke-væren i fenomenenes verden.’”

Jeg smiler på lurt og nikker til meg selv. “Der ja, nå snakker vi filosofisk materiale. Å være eller ikke-være. Blir det dypere enn det? Kanskje jeg kan få inn et Shakespeare sitat også, som en slags metafor… eller er det anafor? allegori? Jeg googler senere. Bare press på. “

.: (En stund senere.)

Jeg lener meg tilbake i stolen å kikker veiende mot skjermen, men lar øynene kikke over. “Det er så mye en kan lære av å sitte på kafe. Se på folkene. Tolke deres indre jeg. Det er på kafe at mennesket viser seg fra sin ekte side. “

Tar en slurk av kaffen. Den har blitt kald. “Kanskje jeg skulle bestilt en ny? Nei nei, ingen vits å avbryte servitøren, dessuten så, vel jeg har jo betalt for denne koppen. Drikkes må den. “

.:

Nå med brillene i hånden. “Slik skulle jeg ha pekt med brillene under intervjuet. Journalisten ville vite hvordan en kan gjøre slike dype tanker. . Med brillene kunne jeg ha gestikulert til de som sitter lyttende, og sagt: ‘bare ved å observere menneskelig natur på en sosial og offentlig arena– derfra lot jeg det rasjonelle delen av analysen bære frem til de nødvendige konklusjonene. ‘“

Jeg peker mot solen med brillene. “Og skulle fortsatt, ‘I dette ligger min iboende etikk. En tanke om autentisk, selvbestemt, og asvarlig liv. En skapende og individuell vilje.’ journalisten ville skrevet iherdig, hun er pen, med franskt utseende, og så–”

Plutselig er servitøren der.
~ Kan jeg hjelpe deg?
Jeg må svare, det blir litt langtrukket.
~ Ehm, ja, du kan komme med en pils er du snill.
Servitøren nikker og forsvinner. “Øl? Jeg fikk panikk. Skulle sagt et glass vin, eller kanskje en ny kopp kaffe. Tro om jeg kan ombestemme meg? Men så har pilsen allerede blitt tappet da.”
Jeg kikker på bordene rundt meg, møter såvidt blikket til en som sitter i samtale på et annet bord. Vi kikker begge vekk.
~Hva slags forfatter drikker vel Øl? “Sa jeg det høyt? Jeg gjør det! Jeg ber servitøren komme med et glass vin istedetfor.”

Servitøren kommer tilbake med pilsen.
~Jeg bare lager regning på på bordet.
~ Ja, takk.

.:

Sola varmer. Maccen varsler 50% strøm. Jeg sitter å ser på alle folkene som går forbi på gaten. Alle utebordene i kafeen er nå i bruk. “Se på alle disse menneskene som svirrer forbi, på veil til og fra i sine travle liv. Skal lure på om de noen gang setter seg ned å bare tenker på hva de gjør. Om de tar kontroll over sine liv, utfører sine planer ambisjoner.”

Ølglasset er ryddet vekk, og den halvfulle kaffekoppen er for lengst besk. “Å sitte på kafe å skrive er det beste. Man lar øynene danse over folket rundt seg, suger til seg inspirasjon og viktige observasjoner– jeg forstår virkelig hvorfor Jean, Simone og Albert brukte så mye tid på slike steder.”

Jeg skriver faktisk litt, før jeg hvisker det ut.

.:

Brillene er tatt av, og ligger på bordet. Servitøren rydder det ene bordet ved siden av.. “Hvem er det jeg lurer? Servitøren gikk forbi i sted og kikket på skjermen. Jeg har knapt skrevet et par setninger.”

Jeg er sliten, og litt sulten. . “Tror vel bare jeg er en eller annen pseudo-intellekt, en wannabe, som sitter her med briller-” Jeg tar de på “-og en dyr mac å jobbe med. Jeg må gå, før jeg dummer meg mer ut.“

Servitøren kommer til bordet og tar kaffekoppen.
~ Jeg tar denne her. Skal det være noe mer?
~ Eh, jeg tar en pils. Nei, vent, gjør det til ett glass husets rødvin. Og regninga er du snill.
Servitøren nikker, smiler og forsvinner.

“Ja, ja.”
Slutt.

SARTRE

“Intetheten er kveilet om hjertet av væren — som en orm.”
~ Jean-Paul Sartre, Væren og Intet.

 

NATTEN TILHØRER IKKE MENNESKET

Dere tar vare på meg for min visdom. Dere som er mine barn, og mine barns barn. Dere som tygger min mat for meg. Dere som lytter til mine historier. Jeg har kjent mange vintere på kroppen. Jeg kan om skogen og alle dets farer. Og jeg har sett jaktguden med mine egne øyne.

Nå er jeg krokrygget og kort om pusten, men den gangen var jeg ung. Det var før elgen trampet meg på brystet, men etter min førstefødte kom til. Min førstefødte døde av hosten, mens hans make sitter her med oss i natt. Dette sier jeg til dere, dere som er stammens nyeste krigere. Natten tilhører ikke mennesket.

Det var før grålysningen. Jeg hadde trosset klippefolkets tradisjoner og reist tidlig ut. På den tiden var jeg uten make, ung og uansvarlig. Om man bare kom seg skjult frem til vannhullet, oppe ved svartfjellet, så tenkte jeg det skulle være gode muligheter for jakt.

Jeg trodde først det var et annet mennesket jeg så i måneskinnet. Kraftig og mørkere i huden. bærende på et flintspyd, like høyt som teltet vi sitter under. Men da jeg ropte min hilsning, og han snudde seg, forsto jeg hvem jeg stod ovenfor.

Han var malt i rød oker, og hans tenner var spisset som hos en villkatt. Armene og ryggen var dekket i stritt hår, som hos en bjørn. Bortsett fra spydet, bærte han ingenting som tilhører menneskets verden. Jeg hadde begått en grådig feil og han så på meg. I blikket var det værste. Øyne som lyste sultent i mørket, som hos et villdyr. Det var akkurat slik som min bestefar advarte.

Han pekte på meg med spydet sitt og talte på gudespråket. Om jeg ikke forstod ordene, så viste jeg hva min byrde innebar. Det var da jeg skar ut mitt eget øye og sjenket det til han. Like etter svartnet det for meg. Da jeg våknet hadde klippefolket funnet meg og forbundet mine sår. Ved siden av meg, lå ett drept villsvin.

Jeg har sett jaktguden med mine egne øyne. Han gir, og han tar. Jeg gikk aldri mer ut i natten.

Slutt.