tusen ord

En flott sommerdag i juni valgte jeg å gå hjem fra jobben. Det er et lite stykke, men grusveien gjennom Årsmal-parken er så fin på kvelden.

Med lærveska til laptoppen trør jeg ned gamle minners vei.

Jeg går å kikker på øyenstikkerne som leker nede ved vannet. Hvorfor heter de det egentlig? Sikkert fordi det ser så grimme ut. Ubudent kommer tanker fra jobben tilbake igjen, lurer på om jeg skulle svart anderledes på telefon-intervjuet– nåvel, det er i fortiden. Det som er gjort forblir gjort.

Halveis gjennom parken går jeg forbi brygga vi pleide hoppe fra når vi var barn. Jeg klarer ikke motstå fristelsen, jeg må ned på den. Å kjenne på vannet. Gammel, laget av tre og sement, den må være bygget på 50-tallet en gang. Den har stått her lenge, men er fortsatt like god.

Her er vannet dypere, det gikk ann å hoppe. Bjarte het han, han som jeg bodde ved siden av. Vi badet nesten daglig, det er jeg sikker på. Jeg legger veska fra meg og bøyer meg ned på kne. Hånden skal akkurat røre vannflaten når jeg hører skritt.

I fra motsatt retning, den taktfaste rytmen til en turgåer.

Her står jeg på brygga, dresssko og dressbukse, men i det minste uten slips. Nå kjenner jeg skjorta som sitter svett mot ryggen.

Med avmålte bevegelser rekker jeg hånden ned mot det blanke vannet. Det er kjølig, men ikke kaldere enn at en skulle kunne bade. Jeg vet at om jeg snur meg, så vil jeg kunne se den som kommer i øynene.

Hva ser vel den personen? En godt voksen mann, snart 34, som står på brygga med hånden i vannet. Jeg bestemmer meg for at det ikke er noe rart med det.

Tankene om barndommen er borte. Jeg tar på meg et smil og reiser meg. Merker jeg står litt rakere i ryggen, litt mer professjonelt– sprek er jeg, det vet jeg. Så snur jeg meg rundt, liksom litt tilfeldig, som om jeg ikke hørte det var andre her.

Lar blikket gli over den personen. Turgåer, mann, kanskje 40, joggesko, rød vindtett sportsjakke, sorte tights. Blikkene våre møtes, bare for et øyebklikk. Jeg gir et nikk, og så er det forbi.

Jeg plukker opp lærveska, og går opp til stien igjen. Plukker viljeløst opp mobiltelefonen, liksom bare for å sjekke.

Så tar jeg fatt på turen hjem igjen.

Slutt.