tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

TI TUSEN ORD

For å avslutte på noe annet enn ensomhet og angst. Løst etter Irish Drinking Song.

1.
Nå er bloggen ferdig
Den ble ganske lang
Jeg har skrevet mye
det ender i en sang

Ikke alt er like godt
Det gjør ingen ting
Nobelprisen, den får vente
jeg linker rundt-om-kring!

2.
Ti tusen ord ble skrevet her
og temaene var mange
små-prosa og tankestrøm
noen poster de ble lange

Syns jeg det var verdt sin tid
det syntes jeg virkelig
Men en pause, det blir godt.
Jeg skal ut på drikke-sti!

3.
Dette er det tredje vers
Det er ikke meget mer å si.
men om jeg tenker om
så får jeg tunga mi på gli.

Jeg er verken deprimert,
ensom eller trist
Derimot er det beste,
nei, det sparer jeg til sist!

4.
Å skrive det er sunt og godt
det er noe alle trenger.
Den som øver seg blir god
Han skriver mer og lenger.

Nå har jeg sprettet seiers øl
det burde du og gjøre
ølla smaker himelsk friskt
nå skal jeg ut på kjøre!

slutt

OM ENSOMHET

1. Ensomhet virker som et sammensatt tilstand. Det kan trekkes forskjell mellom den ensomhet som er en positiv, og den som er en negativ opplevelse.

1.1 Terskelen for ensomhetens følelse er individuell. Forskjellige mennesker tilskriver tilstanden ensom til forskjellige stadier.

1.2 I språkspillet, er ensomhet en negativt ladet ord.

2. Fysisk ensomhet som en positiv kan beskrives i en Sartreansk ontologi.

2.1 I positiv ensomhet menes den tilstanden der Væren-for-andre usynliggjøres for bevisstheten. Mennesket eksisterer bare her i skjæringspuntket mellom Væren-for-seg og Væren-i-seg. Altså, mennesket lever bare for seg selv.

2.2 Fysisk ensomhet brytes i møte med den andres blikk. Bevissheten gjør sin egen tilstedeværelse hos andre til fenomen. Dette resulterer i en rullerende maktkamp av skam og selv-hevdelse.

2.2.1 Introduksjonen av Væren-for-andre gir uttrykk for iboende angst. Angsten er mulighetens verden, frykten for fortiden og flykten fra ens egen radikale frihet.

3. Psykisk ensomhet, som en negativ, virker som kombinasjonen av to elementer: Kjedelighet, og frykten for å ikke være god nok.

3.1 Å kjede seg kan beskrives som å miste grep på mulighetens horisonter. Verden virker blass og begrenset, til tross for at realitetens faktisitetene fortsatt kan være uforandret.

3.2 Frykten for å ikke være god nok er bevissthetens egen refleksjon over fortiden. Det er ett uttrykk for Sartreansk Dårlig tro. En tilegner ens egen radikale frihet fortidens betryggende essenser. En tilegner andres, totalt utilgjengelige, bevisstheter ens egne meninger.

3.2.1 Er essensen en negativ, vil dette ha konsekvenser for egen selvkonseptualisering.

3.2.2 Fra dette vil refleksjonene uungåelig omfatte det umulige prosjektet å forstå bevisstheten til en annen væren. Igjen tilegnes visse essenser til en upålitelig platform.

3.3 Negativ ensomhet kan bare brytes ved å bekjempe Dårlig tro. I dette finnes flere fungerende strategier, som alle fører med seg det samme– en erkjenner sin egen radikale frihet.

3.3.1 Dårlig tro negeres ved å erkjenne sin egen frihet innenfor rammene av faktisiteter.

3.3.2 Kierkegaard ville beskrevet bevegelsen som å la bevisstheten erkjenne øyeblikket.

3.3.3 Rent praktisk må bevisstheten tilegnes et tilgjengelig prosjekt som igjen kan tilskrive væren-i-seg en meningsfull kontekst.

4. Ensomhet er et ansvarlig valg. Ro i tankene oppnås hos den som kan leve med sin egen frihet.

Slutt.

ENSOMHET (2)

Tekoppet varmer godt i henda. Det er kveld og jeg sitter alene i sofaen på den vesle hybelen min. Utenfor hører jeg skrik og skral fra unge mennesker på vei til fest og bar.

Teen er min favoritt, Black Currant. Det er ikke så mange som liker den teen, men den syns jeg er god.

På bordet foran meg ligger boka jeg prøver og lese, og mobiltelefonen. Jeg tror den burde lades. Men, så, er det egentlig noe vits? Jeg har ingen avtaler, ingen kommer til å ringe. Det virker poengløst å strekkke seg etter laderkabelen under sofaen.

Æsj, hvorfor liker jeg ikke TV-serier. Da kunne jeg bare switchet på Netflix og funnet noe å kikke på. Det hadde dessuten vært mye enkelre å snakke med andre. PCen ligger i skoleveska. Der har den vært siden skoleavsluttningen. Men så må jeg reise meg, dessuten finner jeg sikkert ikke noe der uansett.

Jeg kikker mot vinduet. Reiser meg allikevel. Kikker ned mot gata. Det er lyst lenge nå på sommertiden.

“Kanskje jeg skal ringe Einar?”, sier jeg ut i det tomme rommet. Men tar meg i det. Han jobber, eller er opptatt, og uansett bor han litt utenfor byen. Det er sikkert ikke noe vits.

Fra vinduet kikker jeg tilbake mot sofaen. Kanskje jeg bare skulle legge meg å sove. Det er like greit det.

Det er en bil som bråker utenfor. Noe dunkende musikk fra et anlegg. Vet de ikke at folk sover på denne tida? Fra her jeg står kan jeg se bilen. Bilen er sort. Sjåføren er en ung gutt. Pasasjerdøra er åpen og ei jente, sikkert kjøresten, står å prater i mobilen. Hun må rope for å bli hørt over musikken.

Vent, er jeg nå blitt en sånn sær gammel tante som kikker ut på folk fra mellom gardinene? Det blir uutholdelig å stå i vinduet. Jeg setter meg i sofaen i det musikken fra bilen blir skrudd av.

Tekoppen er kjøligere nå. Jeg tar en slurk. Med sukker en er god selv om den er litt kald.

“Jeg tror jeg lager litt mer te,” sier jeg, men blir sittende. Ordene som uttales helt mutterst alene i dette rommet forsterker tommheten.

Det er ingen der. I kveld har jeg ingen å ringe. Er det meg det er noe galt med? Er det noe jeg gjør, som alle syns er teit?

Alt jeg egentlig vil, er å ha noen å snakke med.

Slutt.

ENSOMHET (1)

En flott sommerdag i juni valgte jeg å gå hjem fra jobben. Det er et lite stykke, men grusveien gjennom Årsmal-parken er så fin på kvelden.

Med lærveska til laptoppen trør jeg ned gamle minners vei.

Jeg går å kikker på øyenstikkerne som leker nede ved vannet. Hvorfor heter de det egentlig? Sikkert fordi det ser så grimme ut. Ubudent kommer tanker fra jobben tilbake igjen, lurer på om jeg skulle svart anderledes på telefon-intervjuet– nåvel, det er i fortiden. Det som er gjort forblir gjort.

Halveis gjennom parken går jeg forbi brygga vi pleide hoppe fra når vi var barn. Jeg klarer ikke motstå fristelsen, jeg må ned på den. Å kjenne på vannet. Gammel, laget av tre og sement, den må være bygget på 50-tallet en gang. Den har stått her lenge, men er fortsatt like god.

Her er vannet dypere, det gikk ann å hoppe. Bjarte het han, han som jeg bodde ved siden av. Vi badet nesten daglig, det er jeg sikker på. Jeg legger veska fra meg og bøyer meg ned på kne. Hånden skal akkurat røre vannflaten når jeg hører skritt.

I fra motsatt retning, den taktfaste rytmen til en turgåer.

Her står jeg på brygga, dresssko og dressbukse, men i det minste uten slips. Nå kjenner jeg skjorta som sitter svett mot ryggen.

Med avmålte bevegelser rekker jeg hånden ned mot det blanke vannet. Det er kjølig, men ikke kaldere enn at en skulle kunne bade. Jeg vet at om jeg snur meg, så vil jeg kunne se den som kommer i øynene.

Hva ser vel den personen? En godt voksen mann, snart 34, som står på brygga med hånden i vannet. Jeg bestemmer meg for at det ikke er noe rart med det.

Tankene om barndommen er borte. Jeg tar på meg et smil og reiser meg. Merker jeg står litt rakere i ryggen, litt mer professjonelt– sprek er jeg, det vet jeg. Så snur jeg meg rundt, liksom litt tilfeldig, som om jeg ikke hørte det var andre her.

Lar blikket gli over den personen. Turgåer, mann, kanskje 40, joggesko, rød vindtett sportsjakke, sorte tights. Blikkene våre møtes, bare for et øyebklikk. Jeg gir et nikk, og så er det forbi.

Jeg plukker opp lærveska, og går opp til stien igjen. Plukker viljeløst opp mobiltelefonen, liksom bare for å sjekke.

Så tar jeg fatt på turen hjem igjen.

Slutt.