tusen ord

Noe av det verste i livet er å sitte å vente på meldinger. Facebook, telefon, snapchat, eller hva enn som skulle være der.

Jeg burde presisere, det er bare skummelt når man sender til noen en ikke kjenner helt. Hvorfor er det slik?

Å sende en melding til en ukjent flørter med fremtidens ukjente natur. Det foreligger en usikkerhet om hva responsen kan komme til å være, samtidig som man vil føle svaret– eller mangelen å et svar, direkte på kroppen. Det kan føles som en kvalme, eller en svimmelhet. .

Å ikke få et svar blir som om noen definerer hvem du er. Å få et svar kan være like ille. Sitt eget selvbilde er en skjør struktur.

Samtidig hersker det en attraksjon, attrå, i behovet å kommunisere ut. Følelsen er en av spenning og usikekrhet, med en gnist av håp. Når man sender meldinger noe sted, så har man et ønske, eller forestilling om hva det ønskede responsen skulle være.

Persepsjonen av tid stopper. Hvert øyeblikk virker langsomt. En vet rasjonelt at vår tidsregning marsjerer uungåelig, men følelsen av bevegelse stopper. Hvert øyeblikk hales ut til det smertefulle.

Etter å ha trykket send. Når man sitter å venter på svar, så er det samme som skjer. En føler på sin eget selvbilde, en føler på sin egen frihet, til å gjøre ville/vanskelige/virkelige ting. Og i alle tilfeller er det et uttrykk for angst.

Angst er frykten for sin egen frihet. Angst er frykten for å få sitt autonome jeg stjålet av en annen.

Angst er i seg selv ikke en ille følelse. I angsten bekreftes muligheten i å velge. I angsten bekreftes sin egen virkelighet i andres verden. Å føle noe angst er en del av det å være menneske.

Føl på angsten, for det den er verd.

Slutt.