tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.
June 12, 2014

EN EKSTRA KAFFEKOPP

Vi sitter her vi to å prater sammen. Ordene kommer ubutt, samtalen gjør sitt eget arbeid. Vi er begge i sofaen, på kafeen, tett intill hverandre. Jeg føler kropssvarmen din mot beinene mine. Når jeg ser på deg må jeg smile, hvilke ord jeg sier i øyeblikket aner jeg ikke.

Vi ler sammen.

Hva skjer bak dine øyne. Er alt dette et spill? Vi drikker kaffe sammen på kafe en gang i uka. Vi snakker om alt sammen. Men kjenner jeg egentlig deg? Og kjenner du egentlig meg? For meg er du like ukjent som den dagen vi møttes. Det er en dybde bak dine øyne som jeg ikke når med mine ord.

Den stunden vi er sammen er verdifull for meg. Jeg får bare ikke sagt det. Istedenfor strømmer det bare ut ord fra munnen. Skal lure på om jeg kunne sagt det jeg egentlig tenker. Tanken vokser på meg. Fra øyeblikket tanken var gjort, vet jeg at den må gjøres. Fra topp tik tå merker jeg at det ikke en en slik forræderisk tanke, en slik, ‘skulle ønske at.’ Dette er noe jeg vil gjøre.

Jeg bryter rutinen. Når servitøren går forbi bestiller jeg to kaffekopper. En vanlig svart til meg, en cappuchino til deg. Servitøren kjenner oss begge to.

Til ditt spørrende blikk sier jeg med et smil, ‘jeg betaler.’ Men så var det ikke det jeg tenkte på.

Vi er stille sammen.

Det var så enkelt å tenke tanken, men handlingen må hales ut. Ordene som fløt som olje på vann stopper opp. Det kniper seg i brystet. Jeg hopper i det, ‘Jeg liker disse samtalene våre veldig godt’, sier jeg.

Pokker, det var jo mer jeg skulle si. Det var så enkelt inne i mitt eget hodet. Du sitter der, vakker for mine øyne, du nikker og smiler– men hva tenker du egentlig? Hvem er du bak blikket ditt? Hvem tror du jeg er?

Jeg føler meg svett og klam.

‘Også, tror jeg du er min beste venn,’ får jeg stotret frem. Hvor tåpelig det høres ut for mine ører. Du ser vel bare en fattig stygg stakkar som sitter der, en kaffekamerat, men ikke noe mer en det. Hvorfor begikk jeg meg inn i den samtalen, nå har jeg ødelagt alt. Kanskje vi aldri skal sitte sammen her å drikke kaffe igjen.

Vi skulle gått på en date sammen, skulle jeg si. Eller, jeg er en som vil lyttet til deg, og passe på deg, fordi jeg liker deg så godt, er det jeg mener. Men ordene vil bare ikke forme seg i munnen. Tiden haler seg av sted.

‘Jeg er litt ensom,’ sier jeg, og overrasker meg selv. Det var ikke det jeg skulle si. For en idiot jeg er. Nå har jeg avslørt hvilken taper jeg egentlig er– alt er ødelagt, ikke mer kaffe, du og meg.

Svaret ditt forsvinner i mine egne tanker, men heldligvis så har språket kommet meg tilbake. Nå taler jeg lett igjen, forteller noe om det å være student i fremmed by, og om at bestefar døde, det første som detter inn i hodet. Fanget igjen av språket går samtalen lett og ledig. Men øyeblikket er borte, kanskje det er for det beste, jeg får ikke sagt det jeg vil si.

Servitøren kommer med nye kaffekopper til oss. Når du ser mot ham og takker, først da får jeg sett på deg. Du er så vakker, men hvem du er bak blikket ditt er skjult for meg.

Vi drikker kaffe sammen.

På vei vekk fra kafeen kommer tankene. Jeg skulle jo ikke bli forelsket. Men jeg er jo en mann for pokker. Det ligger i min natur, kan ikke hjelpe for det. Disse kaffemøtene er en dårlig ide. Neste gang vi møtes er om en uke til. Jeg vil jo ikke mase.

Mobiltelefonen vibrerer i lomma. Jeg henter ivrig mobiltelefonen frem, er det en melding fra deg? Vil du at vi skal møtes igjen? Avbryter du neste kaffemøte?

Det var bare en epost, en regning.

Jeg går hjem.

Slutt.

Leave a comment
June 12, 2014

OM TID

Arbeid stjeler tiden. Når man arbeider fort, går tiden fort.

1. Hva er tid?
1.1 Tid er en inndeling og opptelling av naturlige rytmer. Natt og dag, jordens reise rundt solen, månens faser, og stadig finere justerte tidsenheten.

2. Hvordan oppleves tid?
2.1 Tid er for mennesket skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Fortid og fremtid kommer sammen i øyeblikket som er nåtid. Å tenke på mine fremtidige handlinger, betyr å forholde meg til fortidens faktisiteter.

3. Å beskrive tid som en tidslinje er en nødvendig abstraksjon.

4. Den som arbeider hurtig. Den som kysser en pen jente. Den som er oppspilt og stresset. Den som venter. Alle disse opplever tiden forskjellig. De forholder seg forskjellig til øyeblikkene. Rent mekanisk går tiden, naturlige rytmer, sin vante gang. Det menneskelige sinn står for sin inndelig av tid.
4.1  Det kan tenkes at om vi skulle huske alle øyeblikk i lik detalj, så ville vår fortid blitt overlesset og vanskelig å forholde seg til.
4.2 Vi kan stille forventninger til fremtiden, men vi kan ikke se inn i den. Vi kan bare møte den ansikt til ansikt.

5. På sett og vis er vi alle tidsreisende.

6. Det eneste faktisitet vi kan med sikkerhet vite om fremtiden er at vi skal alle dø. Døden er punktum for vår tidsregning. Det er punktum for bevissheten, forstått som skjæringspunktet mellom fortid og fremtid.
6.1 Nåtiden er begrenset, og derfor verdiful.
6.2 Den som følger øyeblikkene. Den som lar fremtiden være åpen. Den som aksepterer faktisiteten. Den lever ett bedre liv en den som er fanget i fortid, eller fremtid.
6.3 Å være fanget i fortid eller fremtid leder bare til fortvilelse.
6.4 Mennesket er dømt til å stå til ansvar for sin fortid, og sin fremtid. Ingen andre kan ta den byrden. Vi er dømt til frihet.

7. Om du lever hvert øyeblikk, som om du kysset en jente, så er du stadigere i tid. Da lever du.

For mennesket, er tid er bevissthetens marsj gjennom livet.

Slutt.

Leave a comment
June 12, 2014

DE ER BLANT OSS!

Det er de av oss som mener at utenomjordiske vesner er allerede blant oss og har vært det over lengre tid.

Om vår posisjoner er marginalisert, så har vi i det minste gode vannfaste argumenter på vår side. Det første beviset ligger i oldtidens superstrukturer, pyramidene, som finnes over hele jordkloden. ER det tilfeldig at urtidsfolk bygget pyramider, samtidig, over hele verden? Er det tilfeldig at vi ennå ikke forstår konstruksjonsprinsippene deres?

Det er min mening at en slik utvikling bare skulle kunne finne sted om mennesket hadde hjelp fra en annen. Fra dette følger en enda større formening. Dagens teknologi, vårt skriftspråk, vår forståelse av mattematikk, må derav, uungåelig, komme fra utenomjordiske reisende.

Jeg må bemerke at Sumerisk skriftspråk er helt anderledes enn alle omliggende språk. Linguister kan ikke finne noen liknende menneskeskapt språk i området. Og hva vet vi om Sumerene? De bygget den første mest velykkede sivilisasjonen. De var særdeles opptatt av astrologi. Deres skriftspråk overlevde i over 3000 år etter sumers fall. Hvorfor? De hadde hjelp.

Det andre beviset ligger i dagens teknologi eksplosjon. Er det tilfeldig at menneskelig kunnskap skjøt fart etter 1947? Vi minnes det nøye klassifiserte incidentet ved Roswell. Det første moderne beviset på interaksjon mellom statlige aktører og utenomjordiske vesner.

Til tross for den amerikanske regjerings forsøk på å dysse ned historien, er sannheten slik at den vil frem. Helt siden den tid har troende slåss en skjult kamp mot en altomslukende regjeringsprosess for å destruere evidens for møtet.

Men beviset ligger også i dagens teknologiske fremskritt. Smarttelefoner, super-computere, romfart, mikrobølgeovner, og internett. Alt blomstrer av utenomjordiske gaver. Det er en utvikling som ikke lar seg skjule.

Tenk selv! Med disse indisier for hånden, med tusenvis av rapporter årlig, kan det finnes noen tvil? Mennekset er besøkt av utenomjordiske reisende.

Slutt.

Leave a comment
June 12, 2014

SVARET SOM ALDRI KOMMER

Noe av det verste i livet er å sitte å vente på meldinger. Facebook, telefon, snapchat, eller hva enn som skulle være der.

Jeg burde presisere, det er bare skummelt når man sender til noen en ikke kjenner helt. Hvorfor er det slik?

Å sende en melding til en ukjent flørter med fremtidens ukjente natur. Det foreligger en usikkerhet om hva responsen kan komme til å være, samtidig som man vil føle svaret– eller mangelen å et svar, direkte på kroppen. Det kan føles som en kvalme, eller en svimmelhet. .

Å ikke få et svar blir som om noen definerer hvem du er. Å få et svar kan være like ille. Sitt eget selvbilde er en skjør struktur.

Samtidig hersker det en attraksjon, attrå, i behovet å kommunisere ut. Følelsen er en av spenning og usikekrhet, med en gnist av håp. Når man sender meldinger noe sted, så har man et ønske, eller forestilling om hva det ønskede responsen skulle være.

Persepsjonen av tid stopper. Hvert øyeblikk virker langsomt. En vet rasjonelt at vår tidsregning marsjerer uungåelig, men følelsen av bevegelse stopper. Hvert øyeblikk hales ut til det smertefulle.

Etter å ha trykket send. Når man sitter å venter på svar, så er det samme som skjer. En føler på sin eget selvbilde, en føler på sin egen frihet, til å gjøre ville/vanskelige/virkelige ting. Og i alle tilfeller er det et uttrykk for angst.

Angst er frykten for sin egen frihet. Angst er frykten for å få sitt autonome jeg stjålet av en annen.

Angst er i seg selv ikke en ille følelse. I angsten bekreftes muligheten i å velge. I angsten bekreftes sin egen virkelighet i andres verden. Å føle noe angst er en del av det å være menneske.

Føl på angsten, for det den er verd.

Slutt.

Leave a comment