tusen ord

Det er bare å sette en fot foran den andre. Hvert skritt bringer meg nærmere målet. Kroppen verker og sulten gnager, men jeg må videre. Det står om livet.

Jeg var trell ved en går. Nå er jeg den eneste overlevende. I hvertfall som jeg så. Fienden kom i nattens mørket; omringet gården før de gjorde ild. At jeg skulle være ute akkurat da. At de ikke skulle se meg, tror jeg. At alt skulle virke slik at det er meg, og ingen andre, som må bære den tunge beskjeden nord, og hurtig, det står om livet.

Derfor går jeg her, med verkende kropp og gnagende sult. Innover, dypere inn i landet, for å gjøre min plikt. Plikt, den stikkende smerten i hjerte forteller meg at alle mine er døde, at om jeg kunne velge ville jeg bare ligget her i skogen å dø. Alene.

Helt alene er jeg ikke. Jeg flyktet inn i skogen, mot fjellene, for å ta den tryggeste, ensomme, veien. Der ute i mørket hører jeg dyr, jeg ser fugler, og vet at de ser meg. Det er godt jeg har spydet mitt meg meg, nok en gave fra de døde.

For hvert skritt jeg tar, kjenner jeg vekten av valgene mine. Seidmannen snakker som om skjebnen er forutbestemt. Men om mitt liv står risset i runer noen sted, så er det i hvertfall ikke leses av meg. Det skulle g en trygghet å vite at alt er bestemt, men for meg tårner hvert skritt seg som et farlig valg, et valg om livet.

Det virker som gudene elsker best, den som hjelper seg selv. Men hvordan skal jeg vite at jeg handler godt? At jeg følger min vei? ‘Her er det bare meg, dyrene, og spydet mitt som rår.

Kroppen verker og sulten gnager. Jeg kommer til en elv. Skal jeg krysse den, eller følge den? Jeg følger den, så har jeg vann å drikke. Om det var det riktige steget vet jeg ikke.

Natten ulmer i horisonten. Månen er fremme. Hjertet banker vilt i brystet. Det er som om jeg vil legge en klam hånd over det, men det vil bare presse seg fri. her i skogen jager bjørn, og det finnes ulveflokker. Jeg er alene, mitt spyd som eneste hjelp. Skulle de komme over meg i natten, om jeg skulle klare å sove…

Er det virkelig min skjebne å dø som måltid til et rovdyr? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Mørket. Kroppen verker og sulten gnager. Ikke er jeg spist eller har jeg spist. Litt vann får jeg drukket, men glir på en stein. Skraper opp leggen så det pipler frem litt blod. Trærne er så store, steinene er så harde, elven renner så stritt. Selv det minste uhell er nok til å drepe et ensomt menneske. Knekker jeg fote, vil jeg aldri kunne gjøre min plikt, jeg vil aldri kunne beskytte meg med spyd, jeg måtte bare lagt meg ned her for å dø.

Er det virkelig min skjebne å dø av et tilfeldig uhell i skogen? Alene, og glemt av alle mennesker? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.

Det er kaldt nå, i natten. Jeg syns jeg hørte ulver i det fjerne. Ild, ild er utenkelig. For om jeg frykter rovdyr og uhell, så er det som intet mot det farligste rovdyr av de alle, andre mennesker. Jeg vet ikke om noen så meg, om jeg blir jaget på av de som brant ned gården. Bare mennesker og guder skaper ild. Om det skulle komme noen, så vet jeg ikke om de er frender eller fiender. Om jeg deler min historie, vil de da slå meg ihjel, eller hjelpe meg? Jeg sovner frysende.

Det er morgen nå. Tapet av mitt forrige liv stikker fortsatt i brystet. Eller er det bare sulten? Nå i morgensolen ser jeg det store valgene klarere. Jeg har en plikt, men jeg er også en ung frisk mann. Før var jeg trell ved en gård, om jeg følger stien nordover, så er det tilbake til den tilværelsen. Jeg kan trø av stien. Jeg kan leve her i skogen, alene, meg og spydet, og så hjelpe meg selv.

Kroppen verker og sulten gnager. Men gudene elsker den som hjelper seg selv.

Slutt