tusen ord

Noen bemerkninger om BURSDAGEN, en teatersport lek. Det er fire personer på scenen. Situasjonen er en bursdag, stedet bestemmes fra gang til gang, og relasjonene mellom rollene etableres i spill. En person, bursdagsbarnet, som skal gjette hva de andre tre rollene, gjestene, er for noe– henholdsvis, en ting, en person, og en historisk hendelse.

Det er en lek som jeg hater, fordi den er vanskelig å få hodet sitt rundt, men derfor er interessant å snakke om, og øve på.

Bursdagsbarnets oppgave er å stille spørsmål for å finne ut hvem de andre rollene er. Gjestene gir hint og hjelp gjennom spillet sitt.

Fra gjestenes side gjelder det å kanalisere de riktige elementene av rollen sin. Nøkkelideer er at man ikke er tingen, hendelsen, eller til og med personen, istedenfor den antromorfiserte essensen av den gitte objektet. Redskapene man har å jobbe med er metaforer, similer og synekdoker– og de relasjonene som kan oppstå mellom aktørene på scenen.

Dette gjelder spesielt for de skuespillerne som får Hendelse eller en Ting som sin rolle. Jeg påstår at man ganske paradoksalt ikke skal prøve å være den tingen man har fått i oppgave, men at en skal menneskeliggjøre objektet, å jobbe derifra.

I min erfaring blir det slik at de gangene en skuespiller gjør seg selv til objektet så mistes handlingsrom. Det er en form for selv-blokkering som resulterer i statisk spill. En kan låse seg fast i sin egen rolle. Sett det statiske i kontrast mot det dynamiske, åpne og søkende. Det er enklere å jobbe (tenke på nye ting) når en er i en åpen modus.

En slik åpen modus er mer spennende for publikum og er lettere å spille i mot,

Dette blir fort abstrakt, så la oss jobbe med et eksempel på en ting, en kaffetrakter.
(1) Statisk spilling, ville være å komme inn på scenen. Spørre om vann og kaffe. Sette seg i et hjørnet. Og deretter hente frem en kaffe-kolbe fra brystet. Eller ennå verre– bare stille seg i ett hjørne fra starten av.
(2) Dynamisk, metafor spilling, øker derimot spillerommet betydelig. En kaffetrakter kan bemerket at han lager kaffe til morgen, lunsj og kvelds. At han bare bryr seg om kaffe. At han hørte arabiske bønner på radioen. At han sliter med å installere Java, det blå ikonet vil bare ikke komme frem. At han foretrekker filtermalt kaffe. At han liker seg på kjøkkenet. At han har en mye større storebror. At han føler presset fra sine yngre brødre. At cappuchino er litt for komplisert. Osv.

Vi ser at dynamisk og statisk spilling ikke er eksklusive. Jeg sier at det er enklere om man forholder seg dynamisk, menneskelig så lenge som mulig, mens man er på scenen.
1. Man unngår å låse seg fast i en rolle. Åpen modus!
2. En får flere assosiasjoner å jobbe med.
3. Både publikum og medspillere har en morsommere tid.

Slutt