1. Hvis denne setningen er usann så er logikk irrasjonelt
2. Denen setninger er usann
.: Logikk er irrasjonelt
1. Hvis vi ikke kan tenke ulogisk og logikk er irrasjonelt så tenker vi ulogiskt.
2. Vi tenker ikke ulogiskt
.: Det er ikke slikt at vi ikke kan tenke ulogiskt og logikk er irrasjonelt
Hvis en ulogisk setning ikke kan tenkes, hvordan kan vi tenke den?
Hvis logikk er irrasjonelt, er så tanken irrasjonel?
Hva betyr det at verden ikke er rasjonell?
Slutt.
Irish drinking song er en improv lek som går på rim. Den har et enkelt mønster, som allikevel må meisles inn med hammer. Jeg sitter i stua å synger høyt mens jeg skriver som vinden:
Rai-di-dai-di-dai-di-da.
Jeg har noe å fortelle
Visst så har jeg det
Det litt om mote
Som vi nå får se
For klær det er viktig
uten ble det kaldt.
men det er mere morsomt
å hive av seg alt.
#
Jeg sitter å skrive
mens jeg synger stygt
hva tenker naboen
her i gata er det-ikke-trygt.
Men så er tema
bare hygge-lig
får hun sett meg toppløs
så får jeg hun på gli
#
Jeg liker sommeren
Sommeren den firn
Jeg går bader
og drikker en flaske vin
Vannet er veldig varmt
stranda den er lang
her er vi mange
vi ender med en sang
#
Jeg liker vespa mopeder
De kører riktig fort
og de er fargerrike
min favoritt er sort
Du kan ha med venner
du kan ha med mor
eller på ferie
bagasjen den er stor
Hjemme-alene-fest er selvfølgelig ikke formatet teatersport leker gjør seg best i. Men bare for å forstå strukturen er det greit å vurdere. Spørsmålet er kan det brukes til å fortelle en lengre historie? La oss forsøke:
OM PRINSEN OG PIKEN
1.
Det var en gang for lenge siden,
at det kom ildbud
for prinsen han var arveløs
han var foruten brud.
Det var nemlig ingen
som passet prinsens alder
han lette høyt og lavt
det endte i rabalder!
2.
Men den vakre prinsen vår
han fant ei han likte
hun var allerede gift
men han holdt henne rakt i sikte
Piken hun var ung og pen
men mannen han var stygg
Her tenkte prinsen
mine sjangse den er trygg!
3.
Men det var et stort problem
hun var ikke enig
kanskje hadde hun en drøm
men prinsen han var snedig
Først så arrangerer
jeg en stor duell
tenkte han for seg selv
hva rimer på duell?
4.
Den ugifte prinsen
han drepte pikens mann
Så ville han giftes
Hun rømte med en annen
Pokker hva skjer nå da?
Jeg er en prins foruten land.
Piken hun skal jages,
over land og vann!
slutt
Det er bare å sette en fot foran den andre. Hvert skritt bringer meg nærmere målet. Kroppen verker og sulten gnager, men jeg må videre. Det står om livet.
Jeg var trell ved en går. Nå er jeg den eneste overlevende. I hvertfall som jeg så. Fienden kom i nattens mørket; omringet gården før de gjorde ild. At jeg skulle være ute akkurat da. At de ikke skulle se meg, tror jeg. At alt skulle virke slik at det er meg, og ingen andre, som må bære den tunge beskjeden nord, og hurtig, det står om livet.
Derfor går jeg her, med verkende kropp og gnagende sult. Innover, dypere inn i landet, for å gjøre min plikt. Plikt, den stikkende smerten i hjerte forteller meg at alle mine er døde, at om jeg kunne velge ville jeg bare ligget her i skogen å dø. Alene.
Helt alene er jeg ikke. Jeg flyktet inn i skogen, mot fjellene, for å ta den tryggeste, ensomme, veien. Der ute i mørket hører jeg dyr, jeg ser fugler, og vet at de ser meg. Det er godt jeg har spydet mitt meg meg, nok en gave fra de døde.
For hvert skritt jeg tar, kjenner jeg vekten av valgene mine. Seidmannen snakker som om skjebnen er forutbestemt. Men om mitt liv står risset i runer noen sted, så er det i hvertfall ikke leses av meg. Det skulle g en trygghet å vite at alt er bestemt, men for meg tårner hvert skritt seg som et farlig valg, et valg om livet.
Det virker som gudene elsker best, den som hjelper seg selv. Men hvordan skal jeg vite at jeg handler godt? At jeg følger min vei? ‘Her er det bare meg, dyrene, og spydet mitt som rår.
Kroppen verker og sulten gnager. Jeg kommer til en elv. Skal jeg krysse den, eller følge den? Jeg følger den, så har jeg vann å drikke. Om det var det riktige steget vet jeg ikke.
Natten ulmer i horisonten. Månen er fremme. Hjertet banker vilt i brystet. Det er som om jeg vil legge en klam hånd over det, men det vil bare presse seg fri. her i skogen jager bjørn, og det finnes ulveflokker. Jeg er alene, mitt spyd som eneste hjelp. Skulle de komme over meg i natten, om jeg skulle klare å sove…
Er det virkelig min skjebne å dø som måltid til et rovdyr? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.
Mørket. Kroppen verker og sulten gnager. Ikke er jeg spist eller har jeg spist. Litt vann får jeg drukket, men glir på en stein. Skraper opp leggen så det pipler frem litt blod. Trærne er så store, steinene er så harde, elven renner så stritt. Selv det minste uhell er nok til å drepe et ensomt menneske. Knekker jeg fote, vil jeg aldri kunne gjøre min plikt, jeg vil aldri kunne beskytte meg med spyd, jeg måtte bare lagt meg ned her for å dø.
Er det virkelig min skjebne å dø av et tilfeldig uhell i skogen? Alene, og glemt av alle mennesker? At mennesket ikke vet, det er gudenes vittighet.
Det er kaldt nå, i natten. Jeg syns jeg hørte ulver i det fjerne. Ild, ild er utenkelig. For om jeg frykter rovdyr og uhell, så er det som intet mot det farligste rovdyr av de alle, andre mennesker. Jeg vet ikke om noen så meg, om jeg blir jaget på av de som brant ned gården. Bare mennesker og guder skaper ild. Om det skulle komme noen, så vet jeg ikke om de er frender eller fiender. Om jeg deler min historie, vil de da slå meg ihjel, eller hjelpe meg? Jeg sovner frysende.
Det er morgen nå. Tapet av mitt forrige liv stikker fortsatt i brystet. Eller er det bare sulten? Nå i morgensolen ser jeg det store valgene klarere. Jeg har en plikt, men jeg er også en ung frisk mann. Før var jeg trell ved en gård, om jeg følger stien nordover, så er det tilbake til den tilværelsen. Jeg kan trø av stien. Jeg kan leve her i skogen, alene, meg og spydet, og så hjelpe meg selv.
Kroppen verker og sulten gnager. Men gudene elsker den som hjelper seg selv.
Slutt
Noen bemerkninger om BURSDAGEN, en teatersport lek. Det er fire personer på scenen. Situasjonen er en bursdag, stedet bestemmes fra gang til gang, og relasjonene mellom rollene etableres i spill. En person, bursdagsbarnet, som skal gjette hva de andre tre rollene, gjestene, er for noe– henholdsvis, en ting, en person, og en historisk hendelse.
Det er en lek som jeg hater, fordi den er vanskelig å få hodet sitt rundt, men derfor er interessant å snakke om, og øve på.
Bursdagsbarnets oppgave er å stille spørsmål for å finne ut hvem de andre rollene er. Gjestene gir hint og hjelp gjennom spillet sitt.
Fra gjestenes side gjelder det å kanalisere de riktige elementene av rollen sin. Nøkkelideer er at man ikke er tingen, hendelsen, eller til og med personen, istedenfor den antromorfiserte essensen av den gitte objektet. Redskapene man har å jobbe med er metaforer, similer og synekdoker– og de relasjonene som kan oppstå mellom aktørene på scenen.
Dette gjelder spesielt for de skuespillerne som får Hendelse eller en Ting som sin rolle. Jeg påstår at man ganske paradoksalt ikke skal prøve å være den tingen man har fått i oppgave, men at en skal menneskeliggjøre objektet, å jobbe derifra.
I min erfaring blir det slik at de gangene en skuespiller gjør seg selv til objektet så mistes handlingsrom. Det er en form for selv-blokkering som resulterer i statisk spill. En kan låse seg fast i sin egen rolle. Sett det statiske i kontrast mot det dynamiske, åpne og søkende. Det er enklere å jobbe (tenke på nye ting) når en er i en åpen modus.
En slik åpen modus er mer spennende for publikum og er lettere å spille i mot,
Dette blir fort abstrakt, så la oss jobbe med et eksempel på en ting, en kaffetrakter.
(1) Statisk spilling, ville være å komme inn på scenen. Spørre om vann og kaffe. Sette seg i et hjørnet. Og deretter hente frem en kaffe-kolbe fra brystet. Eller ennå verre– bare stille seg i ett hjørne fra starten av.
(2) Dynamisk, metafor spilling, øker derimot spillerommet betydelig. En kaffetrakter kan bemerket at han lager kaffe til morgen, lunsj og kvelds. At han bare bryr seg om kaffe. At han hørte arabiske bønner på radioen. At han sliter med å installere Java, det blå ikonet vil bare ikke komme frem. At han foretrekker filtermalt kaffe. At han liker seg på kjøkkenet. At han har en mye større storebror. At han føler presset fra sine yngre brødre. At cappuchino er litt for komplisert. Osv.
Vi ser at dynamisk og statisk spilling ikke er eksklusive. Jeg sier at det er enklere om man forholder seg dynamisk, menneskelig så lenge som mulig, mens man er på scenen.
1. Man unngår å låse seg fast i en rolle. Åpen modus!
2. En får flere assosiasjoner å jobbe med.
3. Både publikum og medspillere har en morsommere tid.
Slutt
tusen ord 