tusen ord

Wittgenstein skriver at ‘ord er handlinger’, en kort men kraftig bemerkning. Ord som uttales er virkelighetesskapende, og en kroppsligprosess. Bare ved å dele ord, kan vi også dele tanker og ideer.

I Sartres litterære verker finnes liknende poeng. Når en karakter tenker, innlemmes tankene i hermetegn, “”. Mens når rollene uttaler seg, så skrives det rett i teksten. Å lese slik er en tilvenningssak, men det gjør poenget desto klarere: Ord er handlinger.

I den eksistensialistiske leieren, og spesielt ved Sartre, hersker det en tanke om den skrivende intellektuelle. Altså, den som velger yrke som skribent, har ansvar om å formidle, forbedre, og informere. Dette blir godt karakterisert i Sartres eget, nærmest monumentale, skriftlige arbeid, publikasjoner som innbefatter alt fra skuespill til avis artikler. Igjen, ord er handlinger.

Sartre kritiseres ofte for sine politiske allianser. For sine handlinger. I ettertid anses de som uheldige, om ikke direkte skadelig for hans sak. Men la oss bite merke i at Sartre alltid redegjør for sine meninger. For eksempel, selv som del av det kommunistiske partiet, manglet det ikke på motkommentarer. Denne holdningen vinner ikke Sartre mange venner.

I sin mellommenneskelige etikk skildrer Sartre en maktkamp. En kamp som omhandler å bli sett, som den man egentlig er, eller ønsker å være, i den andres øyne. I terminologi fra Martin Buber kan det omtales som Jeg-Det forhold. Den andre blir et objekt, væren-i-seg, for min bevissthet. Veien ut er et Jeg-Det forhold. Den andre erkjennes som et subjekt på lik linje med meg selv.

Sanne Jeg-Du forhold ivaretar begge parters frihet, og rett til å selv-defineres. Det føles ekte, autentisk, om det kan være en flyktig opplevelse– krevende å vedlikeholde.

Men hvordan skal man komme frem til dette stadiet uten ord? Til tross for sine voldsomme språklige arbeid, så utvikle Sartre r aldri noen robust språkfilosofi. Fra Wittgenstein, så er mitt språk grensen for min virkelighet. Om jeg skal kunne ta til meg ditt språk, forstå din posisjon, så må vi dele språk. Den eneste måten å gjøre språk mulig å dele, er ved å handle– med ordene– snakke sammen!

Skal man derfor tilgi Sartres politiske hestehandler?  Nei, ikke i den forstand. Men man kan forstå dem. Og ved å forstå Sartre viser en klar og forstandig etisk holdning seg. En pragmatisk holdning, med ønske om å fremme frihet, tanke og ansvar (for handlinger) hos mennesker. Det er ingen dårlig tanke.

Så lenge vi ikke lar ordene være handlinger. Lar språket være et forståelsens redskap. Så er Jeg-Du forhold mellom mennesker umulig. En kan ikke Se det andre mennesket for den det er, ønsker å være, du ser, du ønsker det er, uten å dele verdener.

Ord er handlinger.