tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

HVELVET

I det kalde nord ligger et land dekket av is. Is og fjell, adskilt fra resten av verden ved iskald hav. Langst kysten lever sel og i havet yrer det av fisk, men farlige rovdyr gjør også sitt hjem i isødet. Dra nordover til du finner øya med det store fjellet. Følg en tynn fjord inn i ett lunt sund,  fra roten av fjellet kutter en tynn røykstrimmel mot himmelen, som markerer hjem.

Hjem er en bunkers i armert betong. Når en kommer nærmere forstår man hvor stor den er. Høyere en ti mann, og på lengde med de største langskip. Rundt bunkeren høres menneskers snakk og hundeglam. Telt, småbåter og reinsdyr, krydrer plassen foran betongklossen. Dette er Hvelvbyen, som styres av Vokteren og hans familie.

I det høyeste punktet av bunkeren får man utsikt over hele fjorden. Fra ett tynt lite vindu blåser en kald trekk inn i det ellers varme utkikksposten. Omringet av reinsdyrspels og stålesker, sitter en eldre mann og en liten jente ovenfor hverandre. Her inne er det så varmt at man ikke trenger votter på.

Mannen er far. Han har et værbitt og furet ansikt, men med glimtende lure øyne. Som alle andre her går han kledd i dyreskinn, men ulikt dem bærer han en halvmåneformet messingskilt rundt halsen– Vokterens merke.

Datteren er ung, bare elve vintre gammel. Fra en lun selskinnshette titter et friskt fjes frem sammen med en ulydig blond hårlokk. Når hun smiler har hun hull mellom fortenna.

Med forklarende stemme sier mannen, “Husk nå kjære Aurora Voktersdotter, du er mitt eldste barn, så en gang, når jeg ikke er mer, så blir Hvelvbyen og ikke minst Hvelvet ditt ansvar.”

“Og da får jeg voktermerket og nøkkelen du har under anorakken, ikkesant?”

“Ja det får du. Men så kreves det to personer for å åpne hvelvet, to nøkler. Den ene rundt halsen, og den andre er skjult på det hemmelige stedet.” Far drar seg tankefult i skjegget før han fortsetter, “så en mann å stole på vil du trenge om den tid kommer.”

“Er det sant som de sier, om alle skattene som er inne i hvelvet pappa?”

“En vokter får ikke åpne hvelvet uten den riktige tillatelsen. Aldri har jeg satt min for innenfor hvelvet, hverken meg, min far, eller hans far gjorde det. På min ære.”

Far leker med en patron i hånden, lar den gli gjennom fingrende i den gode hånda, den med alle fingerene. Så sier han, “Men far sa, og dette har han fra sin far igjen, at hvelvet er egget som skal gjøre verden grønn igjen. Når hvelvet åpnes, vil alle krigens sår gro– vi voktere venter bare på ordrene.”

Aurora får et litt skuffet uttrykk: “Tror du jeg noen gang får åpnet det?”

“Vel, det kommer jo ann på kongen,” sier faren med et smil. “Når vi får meldingen, skrevet i blekk og papir, og signert av kongen, først da skal hvelvet åpnes.” Og nå med alvorlig mine, “det er derfor det er så viktig at du øver deg på å lese.”

Far kaster patronhylsen i fanget til Aurora. “Kan du lese den?”, sier han.

Aurora holder hylsen opp mot lyset fra vinduet, “Nnn, NATO Syv punktum seks-to, står det her.”

“Godt”

“Men pappa, hva betyr egentlig NATO?”

“NATO, er kraften som beskytter oss. Det er fra NATO hvelvet ble vernet av dødsrakettene. Og det er fra NATO vi voktere får våre våpen,” han klapper på geværet han har i fanget, “NATO er kilden til alle gavene vi har fått– selv de som ikke lenger fungerer, som skuter-trekkeren og radio-stemmen. Alt dette fra NATO”

“Tror du NATO ser oss nå?” sier Aurora forundret.

“Ja, NATO holder fortsatt sin beskyttende hånd over oss. Det vet vi, fordi vi fortsatt har mat å spise og er trygge her i byen. Så lenge vi gjør vår plikt, kan vi stole på at NATO gjør sin.” Han kikker tankefult ut vinduet, “Min far sa alltid at NATO hadde øyne i himmelen. Alt kan sees fra oven.”

Far og datter blir sittende i stillheten en stund. De smiler til hverandre. Så sprekker det ut av Aurora, “Men pappa, hva heter egentlig kongen?”

“Som du kan spørre min datter!”, ler far.

“Jammen, jeg må jo vite hvem som skal signere orderen for å åpne hvelvet! Ellers kunne jo en hvilken som helst tufs kommet med penn og papir”

“Det må du ha fra din mor,” sier far, “men Kongen heter altså Hans Majestet.”

Aurora gjeiper til far, men han har øyne for noe helt annet. Far reiser seg og går bort til vinduet. Han griper etter kikkerten, også den en gave fra NATO, og fører dem opp til øynene. Han sier nå mellom innbitte tenner, “Langbåter!– Aurora, løp å advare de andre. Det kan være tyver.”

“Men men…kanskje det er kongen?”

“Nå! med en gang Aurora.”

Alvoret er her.

Slutt

ORD ER HANDLINGER

Wittgenstein skriver at ‘ord er handlinger’, en kort men kraftig bemerkning. Ord som uttales er virkelighetesskapende, og en kroppsligprosess. Bare ved å dele ord, kan vi også dele tanker og ideer.

I Sartres litterære verker finnes liknende poeng. Når en karakter tenker, innlemmes tankene i hermetegn, “”. Mens når rollene uttaler seg, så skrives det rett i teksten. Å lese slik er en tilvenningssak, men det gjør poenget desto klarere: Ord er handlinger.

I den eksistensialistiske leieren, og spesielt ved Sartre, hersker det en tanke om den skrivende intellektuelle. Altså, den som velger yrke som skribent, har ansvar om å formidle, forbedre, og informere. Dette blir godt karakterisert i Sartres eget, nærmest monumentale, skriftlige arbeid, publikasjoner som innbefatter alt fra skuespill til avis artikler. Igjen, ord er handlinger.

Sartre kritiseres ofte for sine politiske allianser. For sine handlinger. I ettertid anses de som uheldige, om ikke direkte skadelig for hans sak. Men la oss bite merke i at Sartre alltid redegjør for sine meninger. For eksempel, selv som del av det kommunistiske partiet, manglet det ikke på motkommentarer. Denne holdningen vinner ikke Sartre mange venner.

I sin mellommenneskelige etikk skildrer Sartre en maktkamp. En kamp som omhandler å bli sett, som den man egentlig er, eller ønsker å være, i den andres øyne. I terminologi fra Martin Buber kan det omtales som Jeg-Det forhold. Den andre blir et objekt, væren-i-seg, for min bevissthet. Veien ut er et Jeg-Det forhold. Den andre erkjennes som et subjekt på lik linje med meg selv.

Sanne Jeg-Du forhold ivaretar begge parters frihet, og rett til å selv-defineres. Det føles ekte, autentisk, om det kan være en flyktig opplevelse– krevende å vedlikeholde.

Men hvordan skal man komme frem til dette stadiet uten ord? Til tross for sine voldsomme språklige arbeid, så utvikle Sartre r aldri noen robust språkfilosofi. Fra Wittgenstein, så er mitt språk grensen for min virkelighet. Om jeg skal kunne ta til meg ditt språk, forstå din posisjon, så må vi dele språk. Den eneste måten å gjøre språk mulig å dele, er ved å handle– med ordene– snakke sammen!

Skal man derfor tilgi Sartres politiske hestehandler?  Nei, ikke i den forstand. Men man kan forstå dem. Og ved å forstå Sartre viser en klar og forstandig etisk holdning seg. En pragmatisk holdning, med ønske om å fremme frihet, tanke og ansvar (for handlinger) hos mennesker. Det er ingen dårlig tanke.

Så lenge vi ikke lar ordene være handlinger. Lar språket være et forståelsens redskap. Så er Jeg-Du forhold mellom mennesker umulig. En kan ikke Se det andre mennesket for den det er, ønsker å være, du ser, du ønsker det er, uten å dele verdener.

Ord er handlinger.