tusen ord

Det gjør godt å meditere på døden. Vi skal alle dø. Om livet er et prosjekt, så er det ved døden det ender. Bare ved døden kan livet måles.

Det er godt å ha en mester. Som edsvoren er jeg et redskap i en annens hånd. Min mester er god mot meg, og gjør kloke avgjørelser. Som et stykke kaligrafi har han formet sin makt.

Det er gjør godt å meditere på døden. En kriger stålsetter seg ved å vurdere de farer han kan møte i striden. Lemmer avstumpet. Magen kuttet opp, involder som tyter ut. Skrikene til de sårede. Den som vet at han skal dø, og har sett døden i øynene, er det beste redskap.

Ved sverdskolen sier de at selv om ditt hode skulle være hugget av, skulle en fortsatt kunne gjøre en ting. Det er slik målrettethet og plikt merkes. En slik død skulle være en god død.

Lik et sverd er mitt liv formet. Lik et sverd holdes jeg skarpt og beredt til å fullføre min oppgave. Er sverdet godt vedlikeholdt, om det brukes korrekt, så vil det ikke knekke i strid. Jeg må endelig ikke knekke i strid, det skulle være foræderi.

Tanken tømmes ut i ritualer. Koppen fylles. Mine våpen ligger ved min side, innen håndgripelig rekkevidde. Jeg har fri frem mot solnedgang. Frem til da, skal jeg sitte her i vertshuset å bare leve. Puste og vente. Jeg kjenner parfymen fra henne som sitter ovenfor meg, og hører lavmælt prat fra de andre rommene rundt meg.

Det er gjør godt å meditere på døden. Om noen kom stormende inn hit, skulle jeg ha glidd opp i lav stilling, trukket sverdet, og gjort et hugg. En fiende kan komme gjennom døren, eller stormende gjennom papirveggen. Kanskje mitt korte sverd vile være bedre. Mon tro om gledespiken vet hvor godt beskyttet hun er.

Det tar øvelse å drikke risvin. Jeg merker ansiktet varmes opp, tankene flyter ut sine normale grenser. Ubudde minner reiser seg fra mørket. Det er strenge liv vi lever. Jeg lar øynene falle på piken. Hun er vakker og ung. Urørt? Nei, ikke ved dette huset. Og ikke for hva jeg har betalt.

Det gjør godt å meditere på livet. Mens jeg ser på henne, vandrer tankene. Kunne jeg levd et annet liv enklere liv. På i en bondelandsby, med en hustru, fanget av sesongene og risplantingens behov. Barn? Etter meg er det ingen, ikke før min mester tillater det.

Kunne jeg levd som bonde, kanskje med en slik som hun som sitter ovenfor meg: ærbødig, klar til å fylle de behovene en mann har. Smilende, kanskje som mor til mine barn?

Men, jeg har ingen ferdigheter utover det å slå ihjel. En høflig morder. En disiplinert moder. Det fortelles at jeg er modig. Når jeg er dør, så er jeg glemt. Yngste sønn i en familie som satt all sin lit til min storebrors giftemål– jeg fikk sverd og attest ved en sverdskole.

Risvinen varmer godt. Jeg må smile. Skal lure på om de andre krigerne tenker som meg. Om de kjenner på den kjernen av tvil. Jeg vet ikke om jeg vil dø. Smerten skremmer meg; de såredes skrik holder meg våken om natten. Jeg må le. Hun ler uforstående med.

En krigers liv måles bare i døden.

Slutt.