tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

PÅ KAFEEN

Hvor godt det er å sitte her i sola på kafe å skrive. Jeg har maccen foran meg, en god kopp kaffe, og brillen på min nese.

Jeg lener meg tilbake: “Lurer på hva de rundt meg tror? Kanskje de ser skribenten, her han sitter mer hendene på tastaturet. Alvorlig tankefullt mine. Filoosofisk. Prektig. De tenker nok, ‘la oss ikke avbryte han som sitter der å tenker såppas dypt.’ “

Nå frem, med hende på tastaturet. “Åpningssetningen er alt. La den være god, la den bare flomme ut.Uten åpning, ingen mesterverk. La oss nå se: ‘Det er ikke slik at en ikke kan mangle brukbare indikasjoner på ikke-væren i fenomenenes verden.’”

Jeg smiler på lurt og nikker til meg selv. “Der ja, nå snakker vi filosofisk materiale. Å være eller ikke-være. Blir det dypere enn det? Kanskje jeg kan få inn et Shakespeare sitat også, som en slags metafor… eller er det anafor? allegori? Jeg googler senere. Bare press på. “

.: (En stund senere.)

Jeg lener meg tilbake i stolen å kikker veiende mot skjermen, men lar øynene kikke over. “Det er så mye en kan lære av å sitte på kafe. Se på folkene. Tolke deres indre jeg. Det er på kafe at mennesket viser seg fra sin ekte side. “

Tar en slurk av kaffen. Den har blitt kald. “Kanskje jeg skulle bestilt en ny? Nei nei, ingen vits å avbryte servitøren, dessuten så, vel jeg har jo betalt for denne koppen. Drikkes må den. “

.:

Nå med brillene i hånden. “Slik skulle jeg ha pekt med brillene under intervjuet. Journalisten ville vite hvordan en kan gjøre slike dype tanker. . Med brillene kunne jeg ha gestikulert til de som sitter lyttende, og sagt: ‘bare ved å observere menneskelig natur på en sosial og offentlig arena– derfra lot jeg det rasjonelle delen av analysen bære frem til de nødvendige konklusjonene. ‘“

Jeg peker mot solen med brillene. “Og skulle fortsatt, ‘I dette ligger min iboende etikk. En tanke om autentisk, selvbestemt, og asvarlig liv. En skapende og individuell vilje.’ journalisten ville skrevet iherdig, hun er pen, med franskt utseende, og så–”

Plutselig er servitøren der.
~ Kan jeg hjelpe deg?
Jeg må svare, det blir litt langtrukket.
~ Ehm, ja, du kan komme med en pils er du snill.
Servitøren nikker og forsvinner. “Øl? Jeg fikk panikk. Skulle sagt et glass vin, eller kanskje en ny kopp kaffe. Tro om jeg kan ombestemme meg? Men så har pilsen allerede blitt tappet da.”
Jeg kikker på bordene rundt meg, møter såvidt blikket til en som sitter i samtale på et annet bord. Vi kikker begge vekk.
~Hva slags forfatter drikker vel Øl? “Sa jeg det høyt? Jeg gjør det! Jeg ber servitøren komme med et glass vin istedetfor.”

Servitøren kommer tilbake med pilsen.
~Jeg bare lager regning på på bordet.
~ Ja, takk.

.:

Sola varmer. Maccen varsler 50% strøm. Jeg sitter å ser på alle folkene som går forbi på gaten. Alle utebordene i kafeen er nå i bruk. “Se på alle disse menneskene som svirrer forbi, på veil til og fra i sine travle liv. Skal lure på om de noen gang setter seg ned å bare tenker på hva de gjør. Om de tar kontroll over sine liv, utfører sine planer ambisjoner.”

Ølglasset er ryddet vekk, og den halvfulle kaffekoppen er for lengst besk. “Å sitte på kafe å skrive er det beste. Man lar øynene danse over folket rundt seg, suger til seg inspirasjon og viktige observasjoner– jeg forstår virkelig hvorfor Jean, Simone og Albert brukte så mye tid på slike steder.”

Jeg skriver faktisk litt, før jeg hvisker det ut.

.:

Brillene er tatt av, og ligger på bordet. Servitøren rydder det ene bordet ved siden av.. “Hvem er det jeg lurer? Servitøren gikk forbi i sted og kikket på skjermen. Jeg har knapt skrevet et par setninger.”

Jeg er sliten, og litt sulten. . “Tror vel bare jeg er en eller annen pseudo-intellekt, en wannabe, som sitter her med briller-” Jeg tar de på “-og en dyr mac å jobbe med. Jeg må gå, før jeg dummer meg mer ut.“

Servitøren kommer til bordet og tar kaffekoppen.
~ Jeg tar denne her. Skal det være noe mer?
~ Eh, jeg tar en pils. Nei, vent, gjør det til ett glass husets rødvin. Og regninga er du snill.
Servitøren nikker, smiler og forsvinner.

“Ja, ja.”
Slutt.

SARTRE

“Intetheten er kveilet om hjertet av væren — som en orm.”
~ Jean-Paul Sartre, Væren og Intet.

 

NATTEN TILHØRER IKKE MENNESKET

Dere tar vare på meg for min visdom. Dere som er mine barn, og mine barns barn. Dere som tygger min mat for meg. Dere som lytter til mine historier. Jeg har kjent mange vintere på kroppen. Jeg kan om skogen og alle dets farer. Og jeg har sett jaktguden med mine egne øyne.

Nå er jeg krokrygget og kort om pusten, men den gangen var jeg ung. Det var før elgen trampet meg på brystet, men etter min førstefødte kom til. Min førstefødte døde av hosten, mens hans make sitter her med oss i natt. Dette sier jeg til dere, dere som er stammens nyeste krigere. Natten tilhører ikke mennesket.

Det var før grålysningen. Jeg hadde trosset klippefolkets tradisjoner og reist tidlig ut. På den tiden var jeg uten make, ung og uansvarlig. Om man bare kom seg skjult frem til vannhullet, oppe ved svartfjellet, så tenkte jeg det skulle være gode muligheter for jakt.

Jeg trodde først det var et annet mennesket jeg så i måneskinnet. Kraftig og mørkere i huden. bærende på et flintspyd, like høyt som teltet vi sitter under. Men da jeg ropte min hilsning, og han snudde seg, forsto jeg hvem jeg stod ovenfor.

Han var malt i rød oker, og hans tenner var spisset som hos en villkatt. Armene og ryggen var dekket i stritt hår, som hos en bjørn. Bortsett fra spydet, bærte han ingenting som tilhører menneskets verden. Jeg hadde begått en grådig feil og han så på meg. I blikket var det værste. Øyne som lyste sultent i mørket, som hos et villdyr. Det var akkurat slik som min bestefar advarte.

Han pekte på meg med spydet sitt og talte på gudespråket. Om jeg ikke forstod ordene, så viste jeg hva min byrde innebar. Det var da jeg skar ut mitt eget øye og sjenket det til han. Like etter svartnet det for meg. Da jeg våknet hadde klippefolket funnet meg og forbundet mine sår. Ved siden av meg, lå ett drept villsvin.

Jeg har sett jaktguden med mine egne øyne. Han gir, og han tar. Jeg gikk aldri mer ut i natten.

Slutt.

TANKER UTEN FARGER

Det gjør godt å meditere på døden. Vi skal alle dø. Om livet er et prosjekt, så er det ved døden det ender. Bare ved døden kan livet måles.

Det er godt å ha en mester. Som edsvoren er jeg et redskap i en annens hånd. Min mester er god mot meg, og gjør kloke avgjørelser. Som et stykke kaligrafi har han formet sin makt.

Det er gjør godt å meditere på døden. En kriger stålsetter seg ved å vurdere de farer han kan møte i striden. Lemmer avstumpet. Magen kuttet opp, involder som tyter ut. Skrikene til de sårede. Den som vet at han skal dø, og har sett døden i øynene, er det beste redskap.

Ved sverdskolen sier de at selv om ditt hode skulle være hugget av, skulle en fortsatt kunne gjøre en ting. Det er slik målrettethet og plikt merkes. En slik død skulle være en god død.

Lik et sverd er mitt liv formet. Lik et sverd holdes jeg skarpt og beredt til å fullføre min oppgave. Er sverdet godt vedlikeholdt, om det brukes korrekt, så vil det ikke knekke i strid. Jeg må endelig ikke knekke i strid, det skulle være foræderi.

Tanken tømmes ut i ritualer. Koppen fylles. Mine våpen ligger ved min side, innen håndgripelig rekkevidde. Jeg har fri frem mot solnedgang. Frem til da, skal jeg sitte her i vertshuset å bare leve. Puste og vente. Jeg kjenner parfymen fra henne som sitter ovenfor meg, og hører lavmælt prat fra de andre rommene rundt meg.

Det er gjør godt å meditere på døden. Om noen kom stormende inn hit, skulle jeg ha glidd opp i lav stilling, trukket sverdet, og gjort et hugg. En fiende kan komme gjennom døren, eller stormende gjennom papirveggen. Kanskje mitt korte sverd vile være bedre. Mon tro om gledespiken vet hvor godt beskyttet hun er.

Det tar øvelse å drikke risvin. Jeg merker ansiktet varmes opp, tankene flyter ut sine normale grenser. Ubudde minner reiser seg fra mørket. Det er strenge liv vi lever. Jeg lar øynene falle på piken. Hun er vakker og ung. Urørt? Nei, ikke ved dette huset. Og ikke for hva jeg har betalt.

Det gjør godt å meditere på livet. Mens jeg ser på henne, vandrer tankene. Kunne jeg levd et annet liv enklere liv. På i en bondelandsby, med en hustru, fanget av sesongene og risplantingens behov. Barn? Etter meg er det ingen, ikke før min mester tillater det.

Kunne jeg levd som bonde, kanskje med en slik som hun som sitter ovenfor meg: ærbødig, klar til å fylle de behovene en mann har. Smilende, kanskje som mor til mine barn?

Men, jeg har ingen ferdigheter utover det å slå ihjel. En høflig morder. En disiplinert moder. Det fortelles at jeg er modig. Når jeg er dør, så er jeg glemt. Yngste sønn i en familie som satt all sin lit til min storebrors giftemål– jeg fikk sverd og attest ved en sverdskole.

Risvinen varmer godt. Jeg må smile. Skal lure på om de andre krigerne tenker som meg. Om de kjenner på den kjernen av tvil. Jeg vet ikke om jeg vil dø. Smerten skremmer meg; de såredes skrik holder meg våken om natten. Jeg må le. Hun ler uforstående med.

En krigers liv måles bare i døden.

Slutt.