tusen ord

Å være forelsket er ikke som å bli stukket av en nål.

Hun hadde blå kjole første gang vi møttes. Jeg ser henne for meg og føler den elektriske tiltrekningen hun hadde på meg da.

#

Vi skulle møtes igjen. Jeg dummet meg ut hver eneste gang. Det var som om hjernen bare frøs til is. Ordene ble seige. Kroppen dum. Fliret fårete.

Jeg dummer meg jo bare ut! Hun kommer til å hate meg. Tankene svirret: ‘Ta deg nå sammen! Bruk hodet ditt. Det er bare kroppen din, noe biologisk surring som får deg til å tenke slik. Ta nå kontroll på livet ditt.’

Hva tror hun vel om meg uansett?

#

Vi skulle samles en gang. Vi, hele gjengen som hang sammen på den tiden. Hun kom inn døra, også skjedde det igjen. Ordene bare forsvant fra meg. Jeg så hun hadde nyklippet hår og en flott ny kjole.

Gud hvor hun er vakker. Det er umulig å se vekk. Men jeg måtte det, hun smilte jo til meg. Jeg ville ikke være en sånn som stirrer.

For meg selv så tenkte jeg, ’du syns hun er pen, hvorfor bare ikke si det? Nå har du jo endelig noe du kan snakke om.’ Med det forsto jeg at åpningen var der. Jeg hadde virkelig noe å si, en måte å starte en samtale på uten å være helt dust. En forsiktig lirkende åpning– kanskje til noe mer?

Og så sjedde det. Det var en annen. En annen tolk komplimentet ut av munenn min. Så fin du er på håret, sa han, som om det var ingenting. Også akkurat når det var min tur. Hele verden falt til grus. Igjen er bare ekle, dumme og treige, meg.

Når jeg tenker meg om så var den blå kjolen finere.

#

Så ble det verre. Jeg begynte å se henne overalt. Jeg hørte henne. Møtte henne på gata. Så henne på butikken. Men desto verre var at når jeg virkelig så etter henne, så møtte hun ikke opp.

På natten lå jeg i senga å kikket i taket. ‘Lurer på om hun tenker på meg nå, eller kanskje det er noen andre?’ Skulle ønske jeg kunne trylle. Overraske henne med ett fantastiske kunststykke. Eller vite hva hun egentlig tenker. I hvertfall si noe morsomt.

Alt er så forvirrende. Jeg vil ha livet mitt tilbake.

#

Hvor urettferdig det er at man blir forelsket. Noen bare tvinger seg inn i ditt liv. Tar over dine tanker. Gjør deg til svimlende idiot i offentlighet. Gjør deg hårsår og fortvilet når du er alene.

Jeg vil ikke.

Hun passer ikke for meg. Er ikke min type. Jeg har for mye arbeid, og skole. Dessuten liker hun meg sikkert ikke.

#

Hun var ikke der når jeg dro. Derfor dro jeg.

Slutt.