tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

HAUKERIDDERNE

De står, de tretten stolte, samlet i all sin krigerske prakt. Lansene deres er spisse. Rustningene deres dekket av våpenskjold. De står samlet om en leder, haukeherren.

Haukeherren rir den kraftigste hauken blant alvene. Han bærer gullfjæren for mot og bragder i strid. Han er vokter over skogen. Og han alene svarer bare direkte til alvekongen. Han taler til sine tretten knekter:

“Edle haukeriddere, lytt til meg! Vi står samlet her på denne gren, skuende ut over alveriket, som vi er edsvorne til å vokte over.

Vi alene behersker himmelen. Med lanse og klo, ære og mot, beskytter vi vårt folk.

Vi er omringet av fiender. Ved roten av treet, blant gnagerne på bakken, lever musefolket. Et usselt folkeslag; dekket i gjørme og avfall.

Selv om deres kropper likner på våre egne. Og selv om det kan se ut som de snakker sammen. Så er de ikke som oss. De er lavere i kroppen og brune i huden. Hvor vi bærer utmerkede rustninger av eikebark og gran, bærer de fillete lendekleder og musepelser.

Bli ikke lurt av at det ser ut som de snakker sammen. Når deres tunger taler er det bare en samling grynt, hvin, og pip– ikke som oss som taler det høyverdige alvespråket!

Nei, ved hans venner skal du kjenne fienden. Lavfolket står sammen med usle gnagere, som mus og andre skadedyr– knapt nok ærværdig føde for våre sultne falker.

De er misunnelige på våre vinger. De ser vår prakt og vår vakre by med tyvens øyne. De hater oss!”

Den samlede troppen svarer med høyt bifall. Haukeherren fortsetter med alvorlig mine:

“Det er derfor mine venner, det er med tungt hjerte jeg må stå som budbringer av følgende melding: alveprinsen har frasagt seg tronen.”

Stillhet. Bare bladene som knitrer i vinden kan høres. Haukeherren møter blikket til hver og en av sine knekter før han fortsetter:
“Dette fra alvekongens munn direkte, hans sønn er å anse som forræder, spurv og niding. Ved løgn forlot han palasset i går kveld. Han er fra nå av som arveløs å regne.”

Forskrekket summing blant troppen.

“Men vi vet hvor han oppholder seg. Nemlig blant musefolket! Og hva verre er så tok nidingen med seg sin hauk”

Vreden blant de tretten er total. De gir fra seg krigerens haukehyl og hamrer krigslansen taktfast mot grenen. Haukeherren gir tegn til væpnerne som står klar med sal og skjold.

“Vi har svoret en ed å beskytte vårt folk, vårt rike, og vår livsstil. Grip så lanser og hjelm modige haukeriddere. Vi flyr i strid!”

Slutt.

BLÅ KJOLE I SOMMERSOL

Å være forelsket er ikke som å bli stukket av en nål.

Hun hadde blå kjole første gang vi møttes. Jeg ser henne for meg og føler den elektriske tiltrekningen hun hadde på meg da.

#

Vi skulle møtes igjen. Jeg dummet meg ut hver eneste gang. Det var som om hjernen bare frøs til is. Ordene ble seige. Kroppen dum. Fliret fårete.

Jeg dummer meg jo bare ut! Hun kommer til å hate meg. Tankene svirret: ‘Ta deg nå sammen! Bruk hodet ditt. Det er bare kroppen din, noe biologisk surring som får deg til å tenke slik. Ta nå kontroll på livet ditt.’

Hva tror hun vel om meg uansett?

#

Vi skulle samles en gang. Vi, hele gjengen som hang sammen på den tiden. Hun kom inn døra, også skjedde det igjen. Ordene bare forsvant fra meg. Jeg så hun hadde nyklippet hår og en flott ny kjole.

Gud hvor hun er vakker. Det er umulig å se vekk. Men jeg måtte det, hun smilte jo til meg. Jeg ville ikke være en sånn som stirrer.

For meg selv så tenkte jeg, ’du syns hun er pen, hvorfor bare ikke si det? Nå har du jo endelig noe du kan snakke om.’ Med det forsto jeg at åpningen var der. Jeg hadde virkelig noe å si, en måte å starte en samtale på uten å være helt dust. En forsiktig lirkende åpning– kanskje til noe mer?

Og så sjedde det. Det var en annen. En annen tolk komplimentet ut av munenn min. Så fin du er på håret, sa han, som om det var ingenting. Også akkurat når det var min tur. Hele verden falt til grus. Igjen er bare ekle, dumme og treige, meg.

Når jeg tenker meg om så var den blå kjolen finere.

#

Så ble det verre. Jeg begynte å se henne overalt. Jeg hørte henne. Møtte henne på gata. Så henne på butikken. Men desto verre var at når jeg virkelig så etter henne, så møtte hun ikke opp.

På natten lå jeg i senga å kikket i taket. ‘Lurer på om hun tenker på meg nå, eller kanskje det er noen andre?’ Skulle ønske jeg kunne trylle. Overraske henne med ett fantastiske kunststykke. Eller vite hva hun egentlig tenker. I hvertfall si noe morsomt.

Alt er så forvirrende. Jeg vil ha livet mitt tilbake.

#

Hvor urettferdig det er at man blir forelsket. Noen bare tvinger seg inn i ditt liv. Tar over dine tanker. Gjør deg til svimlende idiot i offentlighet. Gjør deg hårsår og fortvilet når du er alene.

Jeg vil ikke.

Hun passer ikke for meg. Er ikke min type. Jeg har for mye arbeid, og skole. Dessuten liker hun meg sikkert ikke.

#

Hun var ikke der når jeg dro. Derfor dro jeg.

Slutt.