tusen ord

Først var ordet, sier elefantene. Ordet som ble hvisket fra snabel til snabel. Fra store ører til store ordet. Så lenge elefant flokken er i vandring, er ordet levende.

Elefanten, den grå kjempen som bare husker og husker. Ordene marsjerer sammen med flokken i taktfast rytme, fra den ene siden av skaperverket til den andre. Fra den ene tankefulle kjempen, til den andre.

Elefanten, dyret med ører som kan høre. selv det minste hvisk på Savannen. Var der noen sinne et spørsmål om det bud de bærer?

Elefanten. De søker flokkens beskyttelse. som budbringere og voktere, må de holde samen. Store er de. Få fiender har de. Og med horn og sinne beskytter de seg. For ordet må ut på reisen.

Men det finnes en frykt. Og det er den uungåelige tanken på elefantens mytiske gravplass. Kirkegården der de alle skal ende.

Hva vil så skje når den siste elefanten forlater skaperverket. Den siste som hvisker ordet fra sin lange snabel, men der det ikke er noen ører som kan høre?

I det siste sukket fra den siste snabel dør kanskje ordet. Og da er det ferdig.

Slutt.