tusen ord

En liten trebåt flyter på ett dypt hav. Det er to stykker ombord som ser at båten sakte men sikkert fylles med vann.

Først var det bare noen dråper. Snart flommer det inn fra en diger sprekk.

Den ene ser til den andre og skriker, ‘har du en øse? Noe å tette hullet med? Vi kommer til å synke og dø her ute– langt til havs’

Den andre svarer med begeistring, ‘Nei nei, ta heller fatt i åren. Om vi gjør vårt beste skal vi komme enda lengre ut i sjøen.’

Når han ser den førstes uforstående blikk fortsettes forklaringen, ‘Der er nemlig vannet desto dypere, sjøen desto saltere, og landet desto lengre unna.’

‘Men er du gal? Vi kommer jo til å drukne her ute på sjøen om det fortsetter slik. For langt er det til å svømme til land, og dessuten er vannet kaldt.’

‘Dø? Hva snakker du om? Det er jo bare litt vann. Ingen tar skade av en liten dukkert. Lytt nå til meg, grip en åre, så ror vi. Båten er for stor til at jeg kan håndtere den alene.’

‘Dette er ingen lek! Det er livet det er snakk om. Jommen er jeg vanntett, men ikke jeg er ingen fisk som kan svømme i dette havet. Vi må få vannet ut av båten og kommet oss i land.’ Og med de ordene kaster den første seg ned i bunden av trebåten og forsøker febrilsk å skufle vann over ripa med henda.’

Den andre blir stille og ser en stund på arbeidet. Morkne treplater har måtte gi etter for alder. Det er nå flere sprekker i båten.

Fra bunnen av båten, ‘Skal du ikke hjelpe meg?’

‘Du ville jo ikke hjelpe meg.’

Nå må den første reise seg opp og snu seg. Den andre står å holder sin åre veiende i hendene.

‘Det er jo noe helt annet. Du foreslår selvmord. Jeg vil ikke dø. Jeg har ansvar der hjemme. Og om jeg kommer hjem uten fisk, så har jeg i det minste kommet hjem.’

‘Sier hvem?’

‘JEG GJØR DET,’ roper den første og kaster seg mot den andre. Som svar, med ett heftig slag fra åren, blir den første slått i bakken.  Han blør kraftig fra tinningen. I bunnen av båten, blandes blod med det salte sjøvannet.

Nærmest lettet kaster den andre fra seg åren sin og sier, ‘Jeg tror jeg går av her. Her er det ikke hav nok for oss begge,’ også trer han over ripa og forsvinner i ned i det salte dypet.

Slutt.