tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

DET ER IKKE NOK VANN

En liten trebåt flyter på ett dypt hav. Det er to stykker ombord som ser at båten sakte men sikkert fylles med vann.

Først var det bare noen dråper. Snart flommer det inn fra en diger sprekk.

Den ene ser til den andre og skriker, ‘har du en øse? Noe å tette hullet med? Vi kommer til å synke og dø her ute– langt til havs’

Den andre svarer med begeistring, ‘Nei nei, ta heller fatt i åren. Om vi gjør vårt beste skal vi komme enda lengre ut i sjøen.’

Når han ser den førstes uforstående blikk fortsettes forklaringen, ‘Der er nemlig vannet desto dypere, sjøen desto saltere, og landet desto lengre unna.’

‘Men er du gal? Vi kommer jo til å drukne her ute på sjøen om det fortsetter slik. For langt er det til å svømme til land, og dessuten er vannet kaldt.’

‘Dø? Hva snakker du om? Det er jo bare litt vann. Ingen tar skade av en liten dukkert. Lytt nå til meg, grip en åre, så ror vi. Båten er for stor til at jeg kan håndtere den alene.’

‘Dette er ingen lek! Det er livet det er snakk om. Jommen er jeg vanntett, men ikke jeg er ingen fisk som kan svømme i dette havet. Vi må få vannet ut av båten og kommet oss i land.’ Og med de ordene kaster den første seg ned i bunden av trebåten og forsøker febrilsk å skufle vann over ripa med henda.’

Den andre blir stille og ser en stund på arbeidet. Morkne treplater har måtte gi etter for alder. Det er nå flere sprekker i båten.

Fra bunnen av båten, ‘Skal du ikke hjelpe meg?’

‘Du ville jo ikke hjelpe meg.’

Nå må den første reise seg opp og snu seg. Den andre står å holder sin åre veiende i hendene.

‘Det er jo noe helt annet. Du foreslår selvmord. Jeg vil ikke dø. Jeg har ansvar der hjemme. Og om jeg kommer hjem uten fisk, så har jeg i det minste kommet hjem.’

‘Sier hvem?’

‘JEG GJØR DET,’ roper den første og kaster seg mot den andre. Som svar, med ett heftig slag fra åren, blir den første slått i bakken.  Han blør kraftig fra tinningen. I bunnen av båten, blandes blod med det salte sjøvannet.

Nærmest lettet kaster den andre fra seg åren sin og sier, ‘Jeg tror jeg går av her. Her er det ikke hav nok for oss begge,’ også trer han over ripa og forsvinner i ned i det salte dypet.

Slutt.

HYLLEST TIL DEN MODERNE GUDDOM

Følgende tekst ble funnet transkribert på ett stykke primitivt ferrokret. Språket og radioaktive målinger daterer archao-teksten til sent i oljealderen, rett rundt 2020. Venligst videreformidle til Universitetet ved roten av Olympus Mons.

Ærevære deg Paracetamol . For du tar våre smerter og gjør dem dine.

Fordi du O Paracetamol bærer våre smerter for oss, og for det tilber vi deg.

Du kom til oss, som en reisende, i en båt av papir. Lite trodde vi at en slik firkantet fartøy skulle kunne bære vår nye guddom.

Du kom til oss, pakket i plast og metall. Lite trodde vi at en slik forkledning skulle romme vår nye guddom.

Kom til oss. Vi tror og vi føler i sinnet. Vis oss din nåde. Sjenk oss din frelse, O Paracetamol.

Kom til oss i guddommelige kvantitet. Virk dine mirakler på oss. For vi troende er mange. Og vi er trengende, O Paracetamol.

Kom til oss!
Slutt

REPTILMENNESKENE

Det er en frykt som sitter dypest inne i den menneskelige samvittighet. Den ligger der å lurer.Stille og forsiktig snor den seg inn i hjertet av opplevelsen.

Det finnes mennesker som ikke er mennesker. Det er nemlig de som er reptiler. Kalde, glatte, følelsesløse– de har øyner som sjeldent blinker og gift i munden.

Reptilmenneskene har fulgt oss siden begynnelsen. Da det første mennesket sa ‘her vil jeg bygge en by,’ var det reptilmennesker blandt oss. Med sultent blikk tok de plass i hjem og hage.

Det er kaldblodige, gjør døsige planer som venter seg gjennom århundrene. Når tiden er inne skal de slå til.

Skal du være redd? Det burde du. Fordi det er ikke lett å gjennomskue forkledningen. Det kan være noen du kjenner, noen du går forbi på gata, eller en ved arbeidsplass og skole; reptilmenneskene er mestere til å forkle seg.

Som krokodiller er de glupske og slu.
Som slanger er de tålmodige og nådeløse.

Som salamanderen kan de gjennopstå fra de døde. Og blir de oppdaget kaster de halen, og forsvinner i opptøyet. De kommer snart tilbake med en ny hale. en ny forkledning. En ny vinkel.

Slik er reptilmenneskene. Ta deg selv i vare.

Slutt.

ELEFANTENE

Først var ordet, sier elefantene. Ordet som ble hvisket fra snabel til snabel. Fra store ører til store ordet. Så lenge elefant flokken er i vandring, er ordet levende.

Elefanten, den grå kjempen som bare husker og husker. Ordene marsjerer sammen med flokken i taktfast rytme, fra den ene siden av skaperverket til den andre. Fra den ene tankefulle kjempen, til den andre.

Elefanten, dyret med ører som kan høre. selv det minste hvisk på Savannen. Var der noen sinne et spørsmål om det bud de bærer?

Elefanten. De søker flokkens beskyttelse. som budbringere og voktere, må de holde samen. Store er de. Få fiender har de. Og med horn og sinne beskytter de seg. For ordet må ut på reisen.

Men det finnes en frykt. Og det er den uungåelige tanken på elefantens mytiske gravplass. Kirkegården der de alle skal ende.

Hva vil så skje når den siste elefanten forlater skaperverket. Den siste som hvisker ordet fra sin lange snabel, men der det ikke er noen ører som kan høre?

I det siste sukket fra den siste snabel dør kanskje ordet. Og da er det ferdig.

Slutt.