Vi sitter her vi to å prater sammen. Ordene kommer ubutt, samtalen gjør sitt eget arbeid. Vi er begge i sofaen, på kafeen, tett intill hverandre. Jeg føler kropssvarmen din mot beinene mine. Når jeg ser på deg må jeg smile, hvilke ord jeg sier i øyeblikket aner jeg ikke.
Vi ler sammen.
Hva skjer bak dine øyne. Er alt dette et spill? Vi drikker kaffe sammen på kafe en gang i uka. Vi snakker om alt sammen. Men kjenner jeg egentlig deg? Og kjenner du egentlig meg? For meg er du like ukjent som den dagen vi møttes. Det er en dybde bak dine øyne som jeg ikke når med mine ord.
Den stunden vi er sammen er verdifull for meg. Jeg får bare ikke sagt det. Istedenfor strømmer det bare ut ord fra munnen. Skal lure på om jeg kunne sagt det jeg egentlig tenker. Tanken vokser på meg. Fra øyeblikket tanken var gjort, vet jeg at den må gjøres. Fra topp tik tå merker jeg at det ikke en en slik forræderisk tanke, en slik, ‘skulle ønske at.’ Dette er noe jeg vil gjøre.
Jeg bryter rutinen. Når servitøren går forbi bestiller jeg to kaffekopper. En vanlig svart til meg, en cappuchino til deg. Servitøren kjenner oss begge to.
Til ditt spørrende blikk sier jeg med et smil, ‘jeg betaler.’ Men så var det ikke det jeg tenkte på.
Vi er stille sammen.
Det var så enkelt å tenke tanken, men handlingen må hales ut. Ordene som fløt som olje på vann stopper opp. Det kniper seg i brystet. Jeg hopper i det, ‘Jeg liker disse samtalene våre veldig godt’, sier jeg.
Pokker, det var jo mer jeg skulle si. Det var så enkelt inne i mitt eget hodet. Du sitter der, vakker for mine øyne, du nikker og smiler– men hva tenker du egentlig? Hvem er du bak blikket ditt? Hvem tror du jeg er?
Jeg føler meg svett og klam.
‘Også, tror jeg du er min beste venn,’ får jeg stotret frem. Hvor tåpelig det høres ut for mine ører. Du ser vel bare en fattig stygg stakkar som sitter der, en kaffekamerat, men ikke noe mer en det. Hvorfor begikk jeg meg inn i den samtalen, nå har jeg ødelagt alt. Kanskje vi aldri skal sitte sammen her å drikke kaffe igjen.
Vi skulle gått på en date sammen, skulle jeg si. Eller, jeg er en som vil lyttet til deg, og passe på deg, fordi jeg liker deg så godt, er det jeg mener. Men ordene vil bare ikke forme seg i munnen. Tiden haler seg av sted.
‘Jeg er litt ensom,’ sier jeg, og overrasker meg selv. Det var ikke det jeg skulle si. For en idiot jeg er. Nå har jeg avslørt hvilken taper jeg egentlig er– alt er ødelagt, ikke mer kaffe, du og meg.
Svaret ditt forsvinner i mine egne tanker, men heldligvis så har språket kommet meg tilbake. Nå taler jeg lett igjen, forteller noe om det å være student i fremmed by, og om at bestefar døde, det første som detter inn i hodet. Fanget igjen av språket går samtalen lett og ledig. Men øyeblikket er borte, kanskje det er for det beste, jeg får ikke sagt det jeg vil si.
Servitøren kommer med nye kaffekopper til oss. Når du ser mot ham og takker, først da får jeg sett på deg. Du er så vakker, men hvem du er bak blikket ditt er skjult for meg.
Vi drikker kaffe sammen.
På vei vekk fra kafeen kommer tankene. Jeg skulle jo ikke bli forelsket. Men jeg er jo en mann for pokker. Det ligger i min natur, kan ikke hjelpe for det. Disse kaffemøtene er en dårlig ide. Neste gang vi møtes er om en uke til. Jeg vil jo ikke mase.
Mobiltelefonen vibrerer i lomma. Jeg henter ivrig mobiltelefonen frem, er det en melding fra deg? Vil du at vi skal møtes igjen? Avbryter du neste kaffemøte?
Det var bare en epost, en regning.
Jeg går hjem.
Slutt.
tusen ord 