tusen ord

Småprosa, tankestrøm og filosofiske anekdoter.

Month: June, 2014

TI TUSEN ORD

For å avslutte på noe annet enn ensomhet og angst. Løst etter Irish Drinking Song.

1.
Nå er bloggen ferdig
Den ble ganske lang
Jeg har skrevet mye
det ender i en sang

Ikke alt er like godt
Det gjør ingen ting
Nobelprisen, den får vente
jeg linker rundt-om-kring!

2.
Ti tusen ord ble skrevet her
og temaene var mange
små-prosa og tankestrøm
noen poster de ble lange

Syns jeg det var verdt sin tid
det syntes jeg virkelig
Men en pause, det blir godt.
Jeg skal ut på drikke-sti!

3.
Dette er det tredje vers
Det er ikke meget mer å si.
men om jeg tenker om
så får jeg tunga mi på gli.

Jeg er verken deprimert,
ensom eller trist
Derimot er det beste,
nei, det sparer jeg til sist!

4.
Å skrive det er sunt og godt
det er noe alle trenger.
Den som øver seg blir god
Han skriver mer og lenger.

Nå har jeg sprettet seiers øl
det burde du og gjøre
ølla smaker himelsk friskt
nå skal jeg ut på kjøre!

slutt

OM ENSOMHET

1. Ensomhet virker som et sammensatt tilstand. Det kan trekkes forskjell mellom den ensomhet som er en positiv, og den som er en negativ opplevelse.

1.1 Terskelen for ensomhetens følelse er individuell. Forskjellige mennesker tilskriver tilstanden ensom til forskjellige stadier.

1.2 I språkspillet, er ensomhet en negativt ladet ord.

2. Fysisk ensomhet som en positiv kan beskrives i en Sartreansk ontologi.

2.1 I positiv ensomhet menes den tilstanden der Væren-for-andre usynliggjøres for bevisstheten. Mennesket eksisterer bare her i skjæringspuntket mellom Væren-for-seg og Væren-i-seg. Altså, mennesket lever bare for seg selv.

2.2 Fysisk ensomhet brytes i møte med den andres blikk. Bevissheten gjør sin egen tilstedeværelse hos andre til fenomen. Dette resulterer i en rullerende maktkamp av skam og selv-hevdelse.

2.2.1 Introduksjonen av Væren-for-andre gir uttrykk for iboende angst. Angsten er mulighetens verden, frykten for fortiden og flykten fra ens egen radikale frihet.

3. Psykisk ensomhet, som en negativ, virker som kombinasjonen av to elementer: Kjedelighet, og frykten for å ikke være god nok.

3.1 Å kjede seg kan beskrives som å miste grep på mulighetens horisonter. Verden virker blass og begrenset, til tross for at realitetens faktisitetene fortsatt kan være uforandret.

3.2 Frykten for å ikke være god nok er bevissthetens egen refleksjon over fortiden. Det er ett uttrykk for Sartreansk Dårlig tro. En tilegner ens egen radikale frihet fortidens betryggende essenser. En tilegner andres, totalt utilgjengelige, bevisstheter ens egne meninger.

3.2.1 Er essensen en negativ, vil dette ha konsekvenser for egen selvkonseptualisering.

3.2.2 Fra dette vil refleksjonene uungåelig omfatte det umulige prosjektet å forstå bevisstheten til en annen væren. Igjen tilegnes visse essenser til en upålitelig platform.

3.3 Negativ ensomhet kan bare brytes ved å bekjempe Dårlig tro. I dette finnes flere fungerende strategier, som alle fører med seg det samme– en erkjenner sin egen radikale frihet.

3.3.1 Dårlig tro negeres ved å erkjenne sin egen frihet innenfor rammene av faktisiteter.

3.3.2 Kierkegaard ville beskrevet bevegelsen som å la bevisstheten erkjenne øyeblikket.

3.3.3 Rent praktisk må bevisstheten tilegnes et tilgjengelig prosjekt som igjen kan tilskrive væren-i-seg en meningsfull kontekst.

4. Ensomhet er et ansvarlig valg. Ro i tankene oppnås hos den som kan leve med sin egen frihet.

Slutt.

ENSOMHET (2)

Tekoppet varmer godt i henda. Det er kveld og jeg sitter alene i sofaen på den vesle hybelen min. Utenfor hører jeg skrik og skral fra unge mennesker på vei til fest og bar.

Teen er min favoritt, Black Currant. Det er ikke så mange som liker den teen, men den syns jeg er god.

På bordet foran meg ligger boka jeg prøver og lese, og mobiltelefonen. Jeg tror den burde lades. Men, så, er det egentlig noe vits? Jeg har ingen avtaler, ingen kommer til å ringe. Det virker poengløst å strekkke seg etter laderkabelen under sofaen.

Æsj, hvorfor liker jeg ikke TV-serier. Da kunne jeg bare switchet på Netflix og funnet noe å kikke på. Det hadde dessuten vært mye enkelre å snakke med andre. PCen ligger i skoleveska. Der har den vært siden skoleavsluttningen. Men så må jeg reise meg, dessuten finner jeg sikkert ikke noe der uansett.

Jeg kikker mot vinduet. Reiser meg allikevel. Kikker ned mot gata. Det er lyst lenge nå på sommertiden.

“Kanskje jeg skal ringe Einar?”, sier jeg ut i det tomme rommet. Men tar meg i det. Han jobber, eller er opptatt, og uansett bor han litt utenfor byen. Det er sikkert ikke noe vits.

Fra vinduet kikker jeg tilbake mot sofaen. Kanskje jeg bare skulle legge meg å sove. Det er like greit det.

Det er en bil som bråker utenfor. Noe dunkende musikk fra et anlegg. Vet de ikke at folk sover på denne tida? Fra her jeg står kan jeg se bilen. Bilen er sort. Sjåføren er en ung gutt. Pasasjerdøra er åpen og ei jente, sikkert kjøresten, står å prater i mobilen. Hun må rope for å bli hørt over musikken.

Vent, er jeg nå blitt en sånn sær gammel tante som kikker ut på folk fra mellom gardinene? Det blir uutholdelig å stå i vinduet. Jeg setter meg i sofaen i det musikken fra bilen blir skrudd av.

Tekoppen er kjøligere nå. Jeg tar en slurk. Med sukker en er god selv om den er litt kald.

“Jeg tror jeg lager litt mer te,” sier jeg, men blir sittende. Ordene som uttales helt mutterst alene i dette rommet forsterker tommheten.

Det er ingen der. I kveld har jeg ingen å ringe. Er det meg det er noe galt med? Er det noe jeg gjør, som alle syns er teit?

Alt jeg egentlig vil, er å ha noen å snakke med.

Slutt.

ENSOMHET (1)

En flott sommerdag i juni valgte jeg å gå hjem fra jobben. Det er et lite stykke, men grusveien gjennom Årsmal-parken er så fin på kvelden.

Med lærveska til laptoppen trør jeg ned gamle minners vei.

Jeg går å kikker på øyenstikkerne som leker nede ved vannet. Hvorfor heter de det egentlig? Sikkert fordi det ser så grimme ut. Ubudent kommer tanker fra jobben tilbake igjen, lurer på om jeg skulle svart anderledes på telefon-intervjuet– nåvel, det er i fortiden. Det som er gjort forblir gjort.

Halveis gjennom parken går jeg forbi brygga vi pleide hoppe fra når vi var barn. Jeg klarer ikke motstå fristelsen, jeg må ned på den. Å kjenne på vannet. Gammel, laget av tre og sement, den må være bygget på 50-tallet en gang. Den har stått her lenge, men er fortsatt like god.

Her er vannet dypere, det gikk ann å hoppe. Bjarte het han, han som jeg bodde ved siden av. Vi badet nesten daglig, det er jeg sikker på. Jeg legger veska fra meg og bøyer meg ned på kne. Hånden skal akkurat røre vannflaten når jeg hører skritt.

I fra motsatt retning, den taktfaste rytmen til en turgåer.

Her står jeg på brygga, dresssko og dressbukse, men i det minste uten slips. Nå kjenner jeg skjorta som sitter svett mot ryggen.

Med avmålte bevegelser rekker jeg hånden ned mot det blanke vannet. Det er kjølig, men ikke kaldere enn at en skulle kunne bade. Jeg vet at om jeg snur meg, så vil jeg kunne se den som kommer i øynene.

Hva ser vel den personen? En godt voksen mann, snart 34, som står på brygga med hånden i vannet. Jeg bestemmer meg for at det ikke er noe rart med det.

Tankene om barndommen er borte. Jeg tar på meg et smil og reiser meg. Merker jeg står litt rakere i ryggen, litt mer professjonelt– sprek er jeg, det vet jeg. Så snur jeg meg rundt, liksom litt tilfeldig, som om jeg ikke hørte det var andre her.

Lar blikket gli over den personen. Turgåer, mann, kanskje 40, joggesko, rød vindtett sportsjakke, sorte tights. Blikkene våre møtes, bare for et øyebklikk. Jeg gir et nikk, og så er det forbi.

Jeg plukker opp lærveska, og går opp til stien igjen. Plukker viljeløst opp mobiltelefonen, liksom bare for å sjekke.

Så tar jeg fatt på turen hjem igjen.

Slutt.

EN EKSTRA KAFFEKOPP

Vi sitter her vi to å prater sammen. Ordene kommer ubutt, samtalen gjør sitt eget arbeid. Vi er begge i sofaen, på kafeen, tett intill hverandre. Jeg føler kropssvarmen din mot beinene mine. Når jeg ser på deg må jeg smile, hvilke ord jeg sier i øyeblikket aner jeg ikke.

Vi ler sammen.

Hva skjer bak dine øyne. Er alt dette et spill? Vi drikker kaffe sammen på kafe en gang i uka. Vi snakker om alt sammen. Men kjenner jeg egentlig deg? Og kjenner du egentlig meg? For meg er du like ukjent som den dagen vi møttes. Det er en dybde bak dine øyne som jeg ikke når med mine ord.

Den stunden vi er sammen er verdifull for meg. Jeg får bare ikke sagt det. Istedenfor strømmer det bare ut ord fra munnen. Skal lure på om jeg kunne sagt det jeg egentlig tenker. Tanken vokser på meg. Fra øyeblikket tanken var gjort, vet jeg at den må gjøres. Fra topp tik tå merker jeg at det ikke en en slik forræderisk tanke, en slik, ‘skulle ønske at.’ Dette er noe jeg vil gjøre.

Jeg bryter rutinen. Når servitøren går forbi bestiller jeg to kaffekopper. En vanlig svart til meg, en cappuchino til deg. Servitøren kjenner oss begge to.

Til ditt spørrende blikk sier jeg med et smil, ‘jeg betaler.’ Men så var det ikke det jeg tenkte på.

Vi er stille sammen.

Det var så enkelt å tenke tanken, men handlingen må hales ut. Ordene som fløt som olje på vann stopper opp. Det kniper seg i brystet. Jeg hopper i det, ‘Jeg liker disse samtalene våre veldig godt’, sier jeg.

Pokker, det var jo mer jeg skulle si. Det var så enkelt inne i mitt eget hodet. Du sitter der, vakker for mine øyne, du nikker og smiler– men hva tenker du egentlig? Hvem er du bak blikket ditt? Hvem tror du jeg er?

Jeg føler meg svett og klam.

‘Også, tror jeg du er min beste venn,’ får jeg stotret frem. Hvor tåpelig det høres ut for mine ører. Du ser vel bare en fattig stygg stakkar som sitter der, en kaffekamerat, men ikke noe mer en det. Hvorfor begikk jeg meg inn i den samtalen, nå har jeg ødelagt alt. Kanskje vi aldri skal sitte sammen her å drikke kaffe igjen.

Vi skulle gått på en date sammen, skulle jeg si. Eller, jeg er en som vil lyttet til deg, og passe på deg, fordi jeg liker deg så godt, er det jeg mener. Men ordene vil bare ikke forme seg i munnen. Tiden haler seg av sted.

‘Jeg er litt ensom,’ sier jeg, og overrasker meg selv. Det var ikke det jeg skulle si. For en idiot jeg er. Nå har jeg avslørt hvilken taper jeg egentlig er– alt er ødelagt, ikke mer kaffe, du og meg.

Svaret ditt forsvinner i mine egne tanker, men heldligvis så har språket kommet meg tilbake. Nå taler jeg lett igjen, forteller noe om det å være student i fremmed by, og om at bestefar døde, det første som detter inn i hodet. Fanget igjen av språket går samtalen lett og ledig. Men øyeblikket er borte, kanskje det er for det beste, jeg får ikke sagt det jeg vil si.

Servitøren kommer med nye kaffekopper til oss. Når du ser mot ham og takker, først da får jeg sett på deg. Du er så vakker, men hvem du er bak blikket ditt er skjult for meg.

Vi drikker kaffe sammen.

På vei vekk fra kafeen kommer tankene. Jeg skulle jo ikke bli forelsket. Men jeg er jo en mann for pokker. Det ligger i min natur, kan ikke hjelpe for det. Disse kaffemøtene er en dårlig ide. Neste gang vi møtes er om en uke til. Jeg vil jo ikke mase.

Mobiltelefonen vibrerer i lomma. Jeg henter ivrig mobiltelefonen frem, er det en melding fra deg? Vil du at vi skal møtes igjen? Avbryter du neste kaffemøte?

Det var bare en epost, en regning.

Jeg går hjem.

Slutt.

OM TID

Arbeid stjeler tiden. Når man arbeider fort, går tiden fort.

1. Hva er tid?
1.1 Tid er en inndeling og opptelling av naturlige rytmer. Natt og dag, jordens reise rundt solen, månens faser, og stadig finere justerte tidsenheten.

2. Hvordan oppleves tid?
2.1 Tid er for mennesket skjæringspunktet mellom fortid og fremtid. Fortid og fremtid kommer sammen i øyeblikket som er nåtid. Å tenke på mine fremtidige handlinger, betyr å forholde meg til fortidens faktisiteter.

3. Å beskrive tid som en tidslinje er en nødvendig abstraksjon.

4. Den som arbeider hurtig. Den som kysser en pen jente. Den som er oppspilt og stresset. Den som venter. Alle disse opplever tiden forskjellig. De forholder seg forskjellig til øyeblikkene. Rent mekanisk går tiden, naturlige rytmer, sin vante gang. Det menneskelige sinn står for sin inndelig av tid.
4.1  Det kan tenkes at om vi skulle huske alle øyeblikk i lik detalj, så ville vår fortid blitt overlesset og vanskelig å forholde seg til.
4.2 Vi kan stille forventninger til fremtiden, men vi kan ikke se inn i den. Vi kan bare møte den ansikt til ansikt.

5. På sett og vis er vi alle tidsreisende.

6. Det eneste faktisitet vi kan med sikkerhet vite om fremtiden er at vi skal alle dø. Døden er punktum for vår tidsregning. Det er punktum for bevissheten, forstått som skjæringspunktet mellom fortid og fremtid.
6.1 Nåtiden er begrenset, og derfor verdiful.
6.2 Den som følger øyeblikkene. Den som lar fremtiden være åpen. Den som aksepterer faktisiteten. Den lever ett bedre liv en den som er fanget i fortid, eller fremtid.
6.3 Å være fanget i fortid eller fremtid leder bare til fortvilelse.
6.4 Mennesket er dømt til å stå til ansvar for sin fortid, og sin fremtid. Ingen andre kan ta den byrden. Vi er dømt til frihet.

7. Om du lever hvert øyeblikk, som om du kysset en jente, så er du stadigere i tid. Da lever du.

For mennesket, er tid er bevissthetens marsj gjennom livet.

Slutt.

DE ER BLANT OSS!

Det er de av oss som mener at utenomjordiske vesner er allerede blant oss og har vært det over lengre tid.

Om vår posisjoner er marginalisert, så har vi i det minste gode vannfaste argumenter på vår side. Det første beviset ligger i oldtidens superstrukturer, pyramidene, som finnes over hele jordkloden. ER det tilfeldig at urtidsfolk bygget pyramider, samtidig, over hele verden? Er det tilfeldig at vi ennå ikke forstår konstruksjonsprinsippene deres?

Det er min mening at en slik utvikling bare skulle kunne finne sted om mennesket hadde hjelp fra en annen. Fra dette følger en enda større formening. Dagens teknologi, vårt skriftspråk, vår forståelse av mattematikk, må derav, uungåelig, komme fra utenomjordiske reisende.

Jeg må bemerke at Sumerisk skriftspråk er helt anderledes enn alle omliggende språk. Linguister kan ikke finne noen liknende menneskeskapt språk i området. Og hva vet vi om Sumerene? De bygget den første mest velykkede sivilisasjonen. De var særdeles opptatt av astrologi. Deres skriftspråk overlevde i over 3000 år etter sumers fall. Hvorfor? De hadde hjelp.

Det andre beviset ligger i dagens teknologi eksplosjon. Er det tilfeldig at menneskelig kunnskap skjøt fart etter 1947? Vi minnes det nøye klassifiserte incidentet ved Roswell. Det første moderne beviset på interaksjon mellom statlige aktører og utenomjordiske vesner.

Til tross for den amerikanske regjerings forsøk på å dysse ned historien, er sannheten slik at den vil frem. Helt siden den tid har troende slåss en skjult kamp mot en altomslukende regjeringsprosess for å destruere evidens for møtet.

Men beviset ligger også i dagens teknologiske fremskritt. Smarttelefoner, super-computere, romfart, mikrobølgeovner, og internett. Alt blomstrer av utenomjordiske gaver. Det er en utvikling som ikke lar seg skjule.

Tenk selv! Med disse indisier for hånden, med tusenvis av rapporter årlig, kan det finnes noen tvil? Mennekset er besøkt av utenomjordiske reisende.

Slutt.

SVARET SOM ALDRI KOMMER

Noe av det verste i livet er å sitte å vente på meldinger. Facebook, telefon, snapchat, eller hva enn som skulle være der.

Jeg burde presisere, det er bare skummelt når man sender til noen en ikke kjenner helt. Hvorfor er det slik?

Å sende en melding til en ukjent flørter med fremtidens ukjente natur. Det foreligger en usikkerhet om hva responsen kan komme til å være, samtidig som man vil føle svaret– eller mangelen å et svar, direkte på kroppen. Det kan føles som en kvalme, eller en svimmelhet. .

Å ikke få et svar blir som om noen definerer hvem du er. Å få et svar kan være like ille. Sitt eget selvbilde er en skjør struktur.

Samtidig hersker det en attraksjon, attrå, i behovet å kommunisere ut. Følelsen er en av spenning og usikekrhet, med en gnist av håp. Når man sender meldinger noe sted, så har man et ønske, eller forestilling om hva det ønskede responsen skulle være.

Persepsjonen av tid stopper. Hvert øyeblikk virker langsomt. En vet rasjonelt at vår tidsregning marsjerer uungåelig, men følelsen av bevegelse stopper. Hvert øyeblikk hales ut til det smertefulle.

Etter å ha trykket send. Når man sitter å venter på svar, så er det samme som skjer. En føler på sin eget selvbilde, en føler på sin egen frihet, til å gjøre ville/vanskelige/virkelige ting. Og i alle tilfeller er det et uttrykk for angst.

Angst er frykten for sin egen frihet. Angst er frykten for å få sitt autonome jeg stjålet av en annen.

Angst er i seg selv ikke en ille følelse. I angsten bekreftes muligheten i å velge. I angsten bekreftes sin egen virkelighet i andres verden. Å føle noe angst er en del av det å være menneske.

Føl på angsten, for det den er verd.

Slutt.

DENNE SETNINGEN ER USANN

1. Hvis denne setningen er usann så er logikk irrasjonelt
2. Denen setninger er usann
.: Logikk er irrasjonelt

1. Hvis vi ikke kan tenke ulogisk og logikk er irrasjonelt så tenker vi ulogiskt.
2. Vi tenker ikke ulogiskt
.: Det er ikke slikt at vi ikke kan tenke ulogiskt og logikk er irrasjonelt

Hvis en ulogisk setning ikke kan tenkes, hvordan kan vi tenke den?
Hvis logikk er irrasjonelt, er så tanken irrasjonel?
Hva betyr det at verden ikke er rasjonell?

Slutt.

 

IMPRO

Irish drinking song er en improv lek som går på rim. Den har et enkelt mønster, som allikevel må meisles inn med hammer. Jeg sitter i stua å synger høyt mens jeg skriver som vinden:

Rai-di-dai-di-dai-di-da.

Jeg har noe å fortelle
Visst så har jeg det
Det litt om mote
Som vi nå får se

For klær det er viktig
uten ble det kaldt.
men det er mere morsomt
å hive av seg alt.

#

Jeg sitter å skrive
mens jeg synger stygt
hva tenker naboen
her i gata er det-ikke-trygt.

Men så er tema
bare hygge-lig
får hun sett meg toppløs
så får jeg hun på gli

#

Jeg liker sommeren
Sommeren den firn
Jeg går bader
og drikker en flaske vin

Vannet er veldig varmt
stranda den er lang
her er vi mange
vi ender med en sang

#

Jeg liker vespa mopeder
De kører riktig fort
og de er fargerrike
min favoritt er sort

Du kan ha med venner
du kan ha med mor
eller på ferie
bagasjen den er stor

 


Hjemme-alene-fest er selvfølgelig ikke formatet teatersport leker gjør seg best i. Men bare for å forstå strukturen er det greit å vurdere. Spørsmålet er kan det brukes til å fortelle en lengre historie? La oss forsøke:

OM PRINSEN OG PIKEN
1.
Det var en gang for lenge siden,
at det kom ildbud
for prinsen han var arveløs
han var foruten brud.

Det var nemlig ingen
som passet prinsens alder
han lette høyt og lavt
det endte i rabalder!

2.
Men den vakre prinsen vår
han fant ei han likte
hun var allerede gift
men han holdt henne rakt i sikte

Piken hun var ung og pen
men mannen han var stygg
Her tenkte prinsen
mine sjangse den er trygg!

3.
Men det var et stort problem
hun var ikke enig
kanskje hadde hun en drøm
men prinsen han var snedig

Først så arrangerer
jeg en stor duell
tenkte han for seg selv
hva rimer på duell?

4.
Den ugifte prinsen
han drepte pikens mann
Så ville han giftes
Hun rømte med en annen

Pokker hva skjer nå da?
Jeg er en prins foruten land.
Piken hun skal jages,
over land og vann!

slutt